Må ta en pause fra klatringen: – Redd for tilbakefall
Jannecke Weeden må operere etter en ulykke på klatresenteret. Nå er hun redd for at hennes psykiske helse skal bli verre.
TV-personlighet og programleder Jannecke Weeden (47) driver med klatring på fritiden, og forrige uke skulle hun «tøffe» seg for to klatrekompiser.
Da gikk det galt.
Hun omtalte hendelsen først i podkasten «Bagateller» som hun har med komiker Henrik Thodesen (43).
Til God kveld Norge forteller Weeden at hun klatret med to menn hun nylig var blitt kjent med.
– Som begge er bedre enn meg. Det er alltid gøy å klatre med folk som er bedre.
– Jeg ble høy på meg selv
Da 47-åringen kom til klatresenteret hadde de to mennene vært der i en time, og var godt i gang med klatringen.
Ifølge programlederen lykkes ikke de to i å gjennomføre en av rutene, allikevel ga hun samme rute en sjanse.
– Så klarte jeg det med en gang. Vi klatret litt videre, også spør de «kan ikke du vise oss hvordan du gjorde betaen» som er et vanskelig flytt.
– Og da jeg fikk til en rute og ikke de, ble jeg litt høy på meg selv, legger hun til.
Weeden plasserte tre av fingrene på en liten kant.
– Jeg gjør det feil i det jeg skal plassere den andre hånden på samme grep og kroppen min får en sleng. I og med at jeg er så fingersterk som jeg er, slapp jeg ikke taket. Dermed får jeg hele kroppsvekten min, inkludert sleng på to fingre.
– Holdt på å rable for meg
Weeden hører en ubehagelig lyd fra fingrene, og vrir lillefingeren uten å tenke over det.
– Det gjorde så vondt at det holdt på å rable for meg. Jeg hadde egentlig bare lyst til å hyle, men i og med at jeg var i «tøffe meg-modus», fortsatte jeg å klatre.
Weeden merket ingenting før hun var i garderoben og skulle låse opp skapet.
– Så ser jeg på hånden min og bare «fy flate».
Da har Weedens lillefinger hovnet opp betraktelig.
– Og jeg klarer ikke å bevege fingrene, men jeg tenkte «dette er jeg vant til, ting gjør vondt, det går seg til».
Det var ikke før sent på kvelden, da hun la merke til at hun var blå nesten opp til albuen, at hun ringte til legevakten.
Da 47-åringen ankom legevakten var imidlertid lillefingeren så stor at de ikke klarte å se om det var brudd. Men, ifølge Weeden, tror legen det var en såkalt pulley-skade hun hadde pådratt seg.
Må operere
– Hvordan er hånda i dag?
– Jeg flettet håret mitt i går og da begynte jeg å grine, fordi jeg glemmer det. Det er noen bevegelser jeg ikke får til, blant annet får jeg ikke bøyd fingeren helt inn, og jeg klarer ikke å lukke opp oppvaskmaskinen min.
Da God kveld Norge tar kontakt med Weeden igjen onsdag, kan hun røpe at hun var på MR tirsdag.
Da fikk hun beskjed om at hun må operere på mandag neste uke, da hun blant annet har røket muskelfestet.
– Kjedelig utvikling i saken, så sykt deppa nå.
– Forsøkt å like mitt eget selskap
Klatringen har ikke bare vært en idrett for 47-åringen, som forteller at den har vært med på å forbedre hennes psykiske helse.
– Jeg har klatret en stund, men de siste fem årene har klatringen vært som terapi for meg, åpner hun og fortsetter:
– Klatring inneholder fysisk styrke, men også problemløsning. Du må forstå hvordan du flytter kroppen for å klare ruten. I tillegg er det en reell frykt i klatring, men det er mye bedre å være redd for det som er «ekte», enn å være redd når du sitter i sofaen din og får et angstanfall.
Videre beskriver Weeden denne vinteren som den kjipeste hun har hatt så langt.
– Jeg har forsøkt å lære å like mitt eget selskap, og det synes jeg er veldig vanskelig. Jeg synes ikke jeg er en kjip person, men jeg synes ikke jeg er gøy å være sammen med alene.
– Folk rundt meg er avenging av alkohol, snus eller kaffe - men jeg er avenging av mennesker. Ikke for å ha det gøy, men for å synes at livet er ok, utdyper hun.
Redd for tilbakefall
Weeden forteller at hendelser tidligere i livet hennes har gjort henne engstelig for å gjøre ting helt på egenhånd.
– Da det stod på som verst var målet mitt blant annet å tørre å dra til et klatresenter og klatre alene. Og ikke være avhengig av at noen «passer» på meg.
– Og det har jeg fått til denne vinteren, sier hun.
Selv om en fingerskade kan høres ut som en bagatell, stikker dette litt dypere. Nå er hun stresset for at det vil ta lang tid før hun kan begynne med klatring igjen.
– Det er klatringen som har gjort at jeg har det bedre. Og jeg er redd for å få tilbakefall.
Har en veldokumentert effekt
Psykolog i Aleris Online Mental Helse, Ellisiv Lindanger, sier at det Weeden forteller gir veldig mening.
– Utfordringen med angst er at det er en fryktrespons som ikke står i stil med situasjonen vi er i her og nå, den er overdreven og urimelig.
Hun forklarer at de fysiologiske mekanismene i kroppen, som i faresituasjoner hjelper oss, kan bli svært ubehagelige og plagsomme, da vi ikke får brukt de til noe nyttig.
Derfor mener hun det kan det være lurt å eksponere seg for situasjoner som vekker frykt, slik at man blir kjent med slike reaksjoner hvor man kjenner at man får angst.
– Hvordan kan klatring og annen idrett hjelpe den psykiske helsen?
– Fysisk aktivitet har en veldokumentert positiv effekt på den psykiske helsen, og bidrar til reduksjon av symptomer på både angst og depresjon.
– Det krever at vi tilegner oss nye ferdigheter. Vi lærer noe nytt, vi konsentrerer oss, er oppmerksom på det man holder på med i øyeblikket og er sosial, fortsetter hun.
– Kan finne andre måter
At Weeden er avhengig av å ha mennesker i livet, mener Lindanger har en logisk forklaring.
– Mennesker er flokkdyr, og fra et evolusjonsperspektiv har vi en sunn tendens til å søke tilhørighet og samvær med andre mennesker.
– Samtidig finnes det noen individuelle forskjeller som gjør at vi kan være ulike med hensyn til hvor mye sosialt samvær vi trenger for å ha det bra, legger hun til.
Ekstroverte mennesker får energi og lader batteriene sine i samvær med andre, mens introverte er avhengig av mer tid for seg selv i eget selskap for å hente energi og overskudd, forklarer hun.
– Enten man er introvert eller ekstrovert, er det nok slik at de grunnleggende personlighetstrekkene våre er vanskelige å endre på.
– Her må vi bli kjent med oss selv, helst akseptere oss selv som vi er og finne ut hva vi trenger for å ha det greit. Kanskje det finnes andre sosiale arenaer som kan gi det påfyllet hun trenger for en periode.
Andre kan også oppleve at tankekjør, grubling og negative tanker tar lettere overhånd uten andre mennesker å distrahere seg med.
– Da kan det være nyttig å se på hvilke tanker man typisk engasjerer seg i, og hvordan man forholder seg til dem, for å finne måter å gjøre det triveligere å være i sitt eget selskap.
Kommer med råd
Avslutningsvis kommer psykologen med noen råd til Weeden:
– Det kan tenkes at det hun får ut av klatringen også kan tilegnes på andre arenaer mens hun venter på at kroppen leges.
– Da ville jeg vært oppmerksom på om det er andre aktiviteter hun kunne engasjert seg i som krever at hun lærer noe nytt, at hun må konsentrere seg og som gir mulighet for å være sosial, sier hun.
