– Hjelper veldig at privatlivet er mer fantastisk enn skiskytterlivet ditt

Skiskytterbrødrene kommer smilende inn på hotellet i Oberhof. Dagens trening er unnagjort, lunsjen er inntatt og formen er fin.

– Det jo sjelden at vi begge er fornøyde, avslører storebror Tarjei.

– Kanskje akkurat når vi sitter her nå, så er jo begge ganske fornøyd med sesongen hittil. Men det er jo ikke mange helgene vi begge er på vårt beste.

Stryningene møter TV 2 for å snakke om et langt mer alvorlig tema. 

I løpet av kort tid har den norske skiskytterfamilien registrert fem dødsfall. Mental helse er blant de bakenforliggende årsakene.

– Det er brutalt, sier Tarjei.

– Når man samler opp alle de forferdelige historiene og selvmordene i en sak, så blir det veldig kraftig.

Han ser på det som en vekker. 

– Det første som slår inn er om det er noen linker mot idrett. Er det for masse press i idretten som gjør at det koker over? 

Johannes Thingnes Bø nikker anerkjennende.

– Dette er noe vi vet skjer, og nå kanskje litt mer i skiskyting enn det vi har fått med oss før eller har vært klar over. Så det er jo det å prøve å se om det er mulig å finne en sammenheng her, og finne ut om det er noe en kan gjøre annerledes da, sier Johannes.

Han synes det er ekkelt å lese om selvmordene som har preget miljøet.

– Når du summerer opp de navnene, og det er unge talenter … Det er unge som har framtida foran seg, enten på eller utenfor skiskytterbanen. Og du har hatt navn med både inn- og utlendinger som har gått i verdenscup og vært på det norske landslaget. 

– Så det er liksom hele spekteret, og det det beviser bare at det er ikke én type folk som har problemer og sliter. Det kan være alle.

Har vært lei seg

I dette intervjuet åpner brødrene seg om:

Presset fra ung alder.

Hvordan de har endret seg etter at de fikk barn.

 Betydningen av familien.

 Et «hemmelig brødrespråk» når en av dem møter motgang.

Livet etter karrieren.

– Flere har påpekt at skiskyting er en spesielt krevende mental idrett?

– Idretter, som skiskyting, der det handler veldig mye om marginer, er jo kanskje mer utsatt for mentale forberedelser. Det er en veldig stor del av treningshverdagen og forberedelsene til en konkurranse, men og kanskje etter konkurranser. Det setter litt dypere spor, egentlig, sier Tarjei. 

35-åringen påpeker at det alltid er et «men», kant inn eller kant ut. Eller vinden som kommer og går.

– Det er ikke mange renn i løpet av en vinter at du føler du mestret 100 prosent. Til og med vi som går verdenscup har jo de samme negative følelsene rundt det ikke å få ut vårt beste når det gjelder, fortsetter storebror.

Det er ikke bare en fysisk prestasjon der kroppen lystrer eller sier stopp. Du må takle presset, fokusere og ha marginene med deg.

Når skuddet skal leveres, er ikke skiskyting en fysisk idrett, da er det kun teknisk og mest mentalt, ifølge Tarjei.

– Jeg har sprukket mange ganger fordi jeg har fått feil tanker, og du lærer kanskje med årene at det går litt opp og ned.

Med alderen blir det også letter å riste av seg skuffelsene, mener brødrene. De har begge kjent på det på ulikt vis.

– Har dere noen råd til hvordan man kan takle motgang?

– Verken Tarjei eller jeg har vært liksom så langt nede. Vi har selvfølgelig vært lei oss når noen ting ikke har gått veien, og vi har hele tiden prøvd å komme tilbake igjen. Og ja, jeg har kanskje brukt litt kortere tid enn Tarjei, men vi har begge to klart det, sier Johannes Thingnes Bø. 

– Men å fortelle hva en bør gjøre til folk som sliter litt, det synes jeg er vanskelig fordi jeg ikke helt klarer å sette meg inn i hvordan det er å være så langt nede, fortsetter han.

30-åringen prøver å tenke at det er helt naturlig at man feiler, når det butter litt.

– Og hvis du ser framover, kan det hende det går bra igjen neste gang allerede. 

Holder inne kommentarer

I boken «Brødrekraften» deler duoen sine tanker om personlige triumfer og nederlag. Som bestevenner, men også konkurrenter og rivaler. 

– Hva betyr det å ha hverandre i dette sirkuset?

– Jeg tror nok vi er dem på laget som leser hverandre best, så kan det hende det er noen kommentarer vi holder inne når du ser at den andre ikke er helt mottakelig, ler Johannes. 

De snakker ikke så mye om følelser, men leser hverandre gjennom et kroppsspråk.

– Det er fint å hjelpe til når den andre er litt nede. Det kan være småting, bytte innskytingstid eller ta med bagen fra bilen, forklarer Johannes.

Tarjei påpeker at de liker å dele både oppturer og nedturer.

– Det blir jo litt sterkere, både de gode og dårlige opplevelsene, når du har en bror i nærheten fordi vi vil jo hverandre det beste, ikke sant.

Men på landslaget er alle forskjellige, enkelte liker å bli tøyset med når de har en dårlig dag, andre vil ikke snakke om det.

– Alle har ulike inngangsbilletter. Kunsten er å kjenne hver enkelt og vite hvilken knapp du skal trykke på, mener Tarjei.

Alle vil bli best

Johannes Thingnes Bø har tenkt tilbake på sin egen oppvekst og hvordan man i større grad kan forberede unge utøvere på presset som møter dem i toppidretten.

– Det er jo en utfordring da, for alle vil jo vinne. Selv om du ikke har rangert resultatliste i ung alder, så ser du jo på tiden du fikk og finner ut hvilken plass du kom på. 

Han tror det er vanskelig å fjerne konkurranseaspektet.

– Da får du ikke instinktet og driven til å oppnå resultatet som senior. Det er vanskelig å finne et konkurransesegment som favner alle. Det er en utfordring som jeg har tenkt på. Jeg har ingen svar på det, sier Johannes.

Selv hadde de en oppvekst der alt var en konkurranse dem imellom, og det skulle kåres en vinner.

– Når du har blitt foreldre selv, som vi er, så begynner du å tenke annerledes, Du skjønner litt mer om det med å toppe laget og liksom den innbytterbenken, der det er folk som ikke blir byttet innpå, bemerker Tarjei.

Han er småbarnsfar til Aron (1).

– Når du er 8, 10, 12 år selv, så har du en helt annen oppfatning av dét, enn når du vokser opp og skjønner at det å inkludere alle er veldig viktig.

– I større samlinger, som i klasser eller på et fotballag, tror jeg det er vanskelig å plukke opp alle signaler, sier Johannes.

Stryningen tror derfor det er viktig med en bevisstgjøring. Selv husker han godt MOT-samlingen på skolen.

– For meg da, var det en pause fra naturfag og matematikk. Men nå i ettertid har jeg skjønt alvoret i det. At når vi satt der i en sirkel, så var det jo sikkert noen som jeg trodde hadde det fint, som ikke hadde det.

– Jeg kunne ønske jeg var litt mer voksen og skjønte litt mer. At vi snakker om mental helse og får bevissthet rundt det, tror jeg kan redde veldig mange.

Kommer hjem til to som åpner bildøren

I flere saker har TV 2 belyst at utøvere kan synes det er vanskelig å takle overgangen fra toppidrett til det sivile liv.

Johannes har allerede begynt å se frem til den dagen det skjer.

– Jeg har jo plassert meg sånn at jeg har et liv utenfor idretten allerede med full familie. Alle rammene er lagt veldig til rette for en fin overgang der.

30-åringen sier det aldri har vært en plan med tanke på å legge opp, men at han alltid har satt pris på å ha noe ved siden av skiskytingen.

– Nå er det jo tidsklemma, men tar man vekk skiskytinga, vil jeg få mer tid og overskudd til å være med dem, og i tillegg finne på egne ting. 

Tarjei trekker frem at de har vokst opp i en vestlandsk kjernefamilie der alle var mye hjemme.

– Jeg tipper både jeg og Johannes har litt lyst til å videreføre det. Vi har vært heldige begge to, har blitt foreldre og har partnere vi står støtt med.

– Det hjelper jo veldig at du har et privatliv som er på en måte mer fantastisk enn skiskytterlivet ditt. 

– Mmm, sier Johannes samtykkende. Hjemme venter kona Hedda Dæhli Bø og de to barna, Sofia og Gustav.

Brødrene Bø beskriver det som en drøm som går i oppfyllelse når man er ung og lykkes i idretten. 

– Så klarer du å skape en ny drøm, privat, som vi har gjort. Da blir det lettere å fortsette, lettere å prestere og i hvert fall lettere å mislykkes, fortsetter Tarjei.

Han forteller at han ikke kommer hjem til en tom leilighet der han skrudde av varmen før han reiste for å spare strøm, men til et hus med lys i vinduene.

– Og til de to som åpner opp døra før du har fått kommet ut av bilen.

Det er de tingene som gjør det veldig lett å ha balanse i livet – og avslutte en karriere.

– Men den overgangen er nok en utfordring for mange. Det er tror jeg nok. Også er vi heldig med at vi ikke ser på det som en utfordring, kanskje. Men mer glede, stemmer Johannes i.

– Jeg kan godt skjønne at om du ikke har merittene som vi har, og fått oppleve det vi har, at du står litt mer på bar bakke, slutter 30-åringen.