Ville gjort hva som helst for å få broren tilbake

Snøen knirker når skiskytter Sverre Dahlen Aspenes setter kurs mot skisporet på Lillehammer stadion.

Gradestokken viser elleve kalde grader og børsa har blitt hjemme i dag.

26-åringen spenner på seg skiene og staker rytmisk.

Det siste halvannet året har imidlertid vært helt i utakt.

Skiskytteren fra Skatval har virkelig fått kjenne på at selve livet kan være en tung bør å bære.

I denne saken forteller Sverre Dahlen Aspenes om hvordan det har vært å miste lillebroren Knut, støtten fra skiskytterfamilien og den mentale kampen han kjemper for å komme seg tilbake i toppen.

Tillitserklæringen

I juli i fjor valgte Knut Dahlen Aspenes å begå selvmord.

En tegning av snødekte fjelltopper i solskinn og en flyvende ørn som steg mot himmelen, preget toppen av dødsannonsen.

Takk for den du var, for alt vi fikk dele og for kjærlighet og omsorg som du ga. Du vil alltid være med oss Knut.

Hele rekruttlandslaget var i begravelsen i Skatval kirke.

– Knut var jo lillebror … begynner Sverre Dahlen Aspenes forsiktig.

De to guttene og søsteren Magnhild fulgte hverandre tett i oppveksten.

– Han gikk mange av de samme veiene som jeg har tatt. Han ville satse på skiskyting, og han ville flytte til Meråker da han skulle velge videregående skole.

Sverre syntes det var artig at den fire år yngre broren ville følge i hans fotspor.

– Jeg trodde kanskje at han gikk litt lei av det når han var med meg på skirenn før han fikk lov til å gå selv, humrer trønderen.

Da Sverre flyttet på hybel som 16-åring, fortsatte de to brødrene å ha god kontakt.

– Det er jo sånn med søsken, det er noen du bare forventer at skal være der hele livet. Og det er det jeg kanskje tenker på i dag. At det ikke …

Sverre svelger tungt.

– At det ikke ble helt sånn.

Da lillebror Knut fikk det vanskelig, kom han til Sverre for å sette ord på det han slet med.

– Jeg føler meg på en måte litt heldig fordi Knut faktisk pratet med meg om det. Det er ikke veldig mye jeg kunne ha satt mer pris på i dag, når ting ble som de ble.

– Selv om jeg over alt på jord skulle ønske at han kom litt tidligere, så er det den tillitserklæringen det var da. Og er i dag.

Det har vært til stor hjelp for Sverre i tiden etterpå.

– Når vi snakker om selvmord og at folk har det vanskelig, så har jeg blitt veldig bevisst på det i ettertid, sier han. Og utdyper:

– Er jeg en person som de rundt meg ville ha kommet til når de trenger det? Legger jeg til rette for det? Viser jeg at jeg har tiden til det? Det tror ikke jeg vi alltid klarer å svare 100 prosent ja på.

For ordene kan sette seg fast i halsen når man sliter.

– Det opplevde jeg veldig sterkt med Knut, men vi må alle gå i oss selv og vise at vi bryr oss. Og bry oss nok til at den terskelen for å faktisk å spørre om hjelp, er lav.

Følte han levde to liv

Kun uker etter brorens død stilte Sverre Dahlen Aspenes på startstreken under Blink-festivalen i Sandnes.

– Det var tøffe dager der også, men samtidig var det veldig godt å se.

«Her er jo faktisk det meste som før. Det er de samme folkene, vi tar bare litt mer vare på hverandre».

For Sverre var det en normalitet i det unormale.

– Den høsten der følte jeg virkelig at jeg levde to liv. Og jeg synes egentlig at det var litt positivt at det var sånn.

På en side hadde han sorgprosessen med familie og venner. På den andre var idretten og skiskytingen.

– Jeg kunne ligge i senga eller sitte i sofaen og få det veldig over meg. Men så var skiskytingen en friplass.

Men så kom vinteren. Og prestasjonspresset han la på seg selv.

– Da følte jeg i perioder at det endret seg litt. At det ikke var så veldig lett å skille. Spesielt når det gikk dårlig.

Lå og ulmet

Plutselig betydde skiskyting irrasjonelt mye. Det ble ikke lenger det fristedet Sverre trengte, men enda en arena som ble vanskelig.

– Å komme seg ut på trening, kjenne den friske lufta og få pulsen til å gå kan være veldig fint når det er litt tøft å sitte i sofaen.

– Men når det trykket om å prestere legges på, så kan det vippe litt annerledes, beskriver han.

Av og til kan det rett og slett bli litt for mye. At det ypperste fokuset ikke er der.

– Når du kommer inn på standplass, så har du ikke rom for å tenke på så veldig mye annet enn de oppgavene du skal gjøre. Det er deg og blinken.

Men skiskytteren klarte ikke være i nuet.

– Sorgen og frustrasjonen lå der og ulmet. Jeg mestret ikke trykket.

Seiersintervjuet og skiskytteren som forsvant

Likevel klarte trønderen å kjempe seg tilbake i toppen.

Mot alle odds tok Skatval-utøveren et svært overraskende NM-gull i Alta.

Han var den eneste som klarte å slå Johannes Thingnes Bø i sprint i løpet av sesongen.

– Det var en snuoperasjon i løpet av vinteren som gjorde at jeg klarte å levere et godt løp. Det viktigste var å vise for meg selv at jeg klarte det.

Samtidig var Sverre sterkt preget av at skiskytter Eivind Sporaland var forsvunnet.

Drøye to måneder senere ble Sporaland funnet død.

– Skiskytterfamilien har vært preget av fem dødsfall, der mental helse har vært en bakenforliggende årsak. Hva tenker du om det?

– Jeg synes det er vanskelig å skjønne hvorfor det skal være sånn. For det første er det jo bare veldig trist. Og jeg har vondt for å se at det skal være noe i skiskyttermiljøet.

26-åringen fremhever skiskytterfamilien som et inkluderende miljø.

– Det er en plass for dem som er både på topp og bunn av resultatlista.

– Det er klart at det er et prestasjonspress, det vet vi jo at mange synes er utfordrende. Men jeg nekter å tro at det er skiskyting som er et problem.

Han tror snarere at flere kan ha hatt det tungt i en overgang.

Kanskje ligger det en toppidrettskarriere i potten, som man har bygget identiteten sin rundt.

– Jeg tror de overgangene kan være tøffere enn det ser ut som. For min bror var det nok ikke bare det som var vanskelig, men det gjorde det nok absolutt ikke lettere.

Rett etter NM-bragden mistet Sverre plassen på rekruttlandslaget.

Tanken på å legge opp har sneket seg inn mer enn én gang.

– Men jeg tror jeg ville sett meg tilbake og tenkt at det var et dumt tidspunkt å gi seg på fordi det som farget vinteren i fjor var såpass vanskelig.

Veien tilbake

Et par tideler med uoppmerksomhet kan være nok i skiskyting.

Forskjellen på en bom eller treff kan avgjøre om du får representere Norge på den internasjonale scenen, eller belage deg på å reise til Dombås eller Stryn.

– De gangene du er i flyt, både i livet og i skisporet, henger gjerne tett sammen. Da er det bare sånn at flere av marginene vipper rett vei.

Skiskyting er en idrett som krever selvtillit, bedyrer 26-åringen.

– Når du først har kommet inn i en dårlig spiral, med tvil og usikkerhet, blir det sjeldent veldig mye lettere med det første.

Du må ha det ryddig hjemme før du kan gå ut og erobre verden, beskriver trønderen.

Selv er han godt i gang med en skikkelig storrengjøring.

– Det er veldig lett at den identiteten din kobles opp mot om blinken blir svart eller hvit. Jeg må se hvilke andre ting jeg har i livet. Hvis jeg skulle sluttet med skiskyting i morgen, hva har jeg da, på en måte?

I høst var 26-åringen to måneder i Frankrike for oppkjøring.

– Dessverre har jeg fått en slitt skjev inngang til denne sesongen og vært en del syk, men jeg synes jeg har taklet det bra.

Målet er fremdeles å kvalifisere seg for å gå internasjonalt for Norge.

– Det er et beinhardt sjikt å være i, men jeg skal prøve å ta steg for steg. Det er bare å stå i jobben.

Til tross for at tiden etter brorens død har vært vanskelig, føler Sverre Dahlen Aspenes at han nå har det bra.

– Jeg skulle selvsagt gjort hva som helst i verden for å få broren min tilbake. Men i den situasjonen som familien og jeg havnet i, så føler jeg meg heldig som har hatt et prosjekt som jeg brenner for, gjennom idretten.

Trønderen har kjent på støtten fra skiskyttermiljøet og alle som har stilt opp for familien.

– Det har gjort det lettere for meg å gå ut på trening, mamma og pappa tilbake på jobb og søsteren min tilbake til studiene.

Han roser Norges Skiskytterforbund for deres fokus på mental helse, og håper andre forbund kan lære av det.

– De skal virkelig få skryt for at de flytter det stadig lenger opp på prioriteringslisten sin. De har startet med å få i gang de gode samtalene. Landslagsløperne setter seg på første rad og viser at de bryr seg.

Håpet er at utøvere som trenger hjelp, opplever samme åpenhet.

– Jeg håper virkelig at de ser at det er mulig å snakke om det meste. Også det som er vanskelig.