Samtalen med foreldrene endret alt
Jonas Lihaug (34) ba foreldrene om støttende ord. Det ble avgjørende for youtuberen.
De seks gjenværende deltakerne er i innspurten av oppholdet på Bømoen leir. Derfor ser ikke befalet noen grunn til å holde igjen på prøvelsene.
«Fangetjeneste», «isolasjon» og et hint av et «tannpirker»-mareritt, ventet aspirantene.
Etter å ha havnet nederst på poengtavla, gikk gradvis piffen ut av youtuber Jonas Lihaug Fredriksen (34).
– Er det noe poeng i å gjøre det her? Nå er motivasjonen lav. Kanskje jeg drar hjem, kanskje ikke. Vi får se. Jeg har ikke lyst til å gjøre det her, og ikke få en beret. Det er det jeg risikerer, uttrykker han når stridsevnen skal testes på egen hånd.
Gledet seg til å se
– Det husker jeg veldig godt. Det er den episoden jeg har gledet meg mest til å se. Innmari mye.
På turnébussen, i forbindelse med Riksteaterets oppstilling «Det mørke fortet – Et Minecraft-eventyr», deler Lihaug med TV 2 det han har gledet seg aller mest til å se på TV-skjermen.
– Oppgavene vi fikk kastet på oss var ikke noe problem. Det som plaget meg i utrolig stor grad var at jeg havnet langt ned på poengtabellen. Jeg ble mutt og demotivert, forteller han.
Satt ut av far
I forkant av de siste øvelsene, hadde deltakerne det Lihaug beskriver som mobiltid – altså at de kunne kontakte nære og kjære fra tid til annen.
Både han, og resten av deltakerne, ante at det ventet en øvelse i form av overlevelse på dem. Motivasjon var derfor essensielt.
Har du fått med deg disse klippene?
Se flere videoer
– Jeg snakket med mamma og pappa. Da var jeg ved veldig godt mot, og tenkte at ingenting kunne knekke meg. Jeg husker at jeg sa til dem – ikke fordi jeg tenkte at jeg trengte det, men fordi det er en hyggelig ting å «bånde» med dem over: «Kan ikke dere si til meg at dere ikke gir meg lov til å gi opp?».
– Mamma sa med en streng pekefinger: «Du får ikke lov til å gi opp».
Lihaugs far satte 34-åringen derimot mer ut.
– Han så rolig på meg, og sa: «Jeg vet du ikke kommer til å gi opp». Den var dyp, tenkte jeg.
«Nå har jeg lyst til å hjem»
Det krevde mye av 34-åringen for å holde motet opp ettersom øvelsene ble kastet på deltakerne. Etter «Fangetjeneste», hvor Lihaug havnet i bunn på poenglisten, ventet et overlevelsesdøgn.
Youtuberen var den eneste av aspirantene som ikke klarte å tenne bål. For å holde varmen måtte han derfor ty til andre metoder.
– Det begynte jo å regne. Veden var våt. Det var jævlig å bygge gapahuk, for det var nesten ikke granbar i området. Jeg lette og lette, forteller han.
På et tidspunkt satte han seg ned, og tenkte på samtalen han hadde med mor og far.
– Da tenkte jeg: «Fy faen, nå trenger jeg det faktisk. Nå har jeg lyst til å dra hjem». Men så rister jeg det av meg, løper rundt og ordner gapahuken fort som faen. Jeg prøvde å sove, men fordi jeg ikke hadde bål, fant jeg en enebærbusk og brukte som dyne.
– Fra det øyeblikket hadde jeg bestemt meg: Ingen kunne få meg til å gi opp.
Var sikker på at han skulle hjem
Da kaptein John Hammersmark annonserte at øvelsen var over, gikk lufta ut av ballongen for Lihaug.
– Jeg kom ut på andre siden. Når vi skulle rive ned campen, var jeg som en ballong som ble tømt for luft. All styrke gikk ut av kroppen. Man blir veldig emosjonell.
Inn på leiren ble deltakerne møtt med en kjent uvenn – den beryktede «tannpirkeren».
Gående med den tunge tømmerstokken rundt på leiren, uvitende om at turen ikke skulle bli lang, ble deltakerne klappet inn av befalet.
Samtlige av deltakerne forstod dermed at oppholdet nærmet seg slutten, og at en mulig beretseremoni var i vente.
Lihaug var derimot sikker på at for hans vedkommende var oppholdet helt over.
– Jeg var helt sikker på at jeg skulle dra hjem.
Tok til tårene
Sammen med en rørt Lihaug, ble deltakerne en etter en utdelt den oransje bereten.
– Jeg var veldig lettet, stolt over mine medsoldater og rørt på deres vegne. Jeg hadde klart å gjennomføre det befalet hadde kastet på meg. Jeg trodde jeg skulle hjem, men var glad for at det var over.
Lihaug forteller at han til vanlig har en tendens til å ikke ta noe for god fisk. Derfor turte han ikke håpe på at han, i likhet med de andre deltakerne, skulle bli premiert for sin innsats.
– Jeg forventer heller at det ikke skal gå, enn at det skal gå. Langt inne et sted fantes det sikkert et håp, men det var ikke en tanke eller følelse jeg turte å underholde. Jeg var ganske sikker på at jeg skulle hjem.
– Men jeg tenkte i mitt stille sinn: «Fy faen, det er strengt å sende meg hjem nå». Jeg var veldig stolt, og hadde gjort mitt ytterste – fordi jeg gjorde det for meg selv.
Etter noen rosende ord fra oberst Dag Otto Lauritzen (67) måtte 34-åringen se hjemreisen forsvinne, da han også ble tildelt den ærefulle bereten.
Da kom tårene.
– Jeg hadde ikke fått sove skikkelig og var tom for energi – trøtt og utmattet. Det kjentes nesten ut som jeg gikk på rusmidler eller noe. Jeg hadde null kontroll på emosjonene mine.
– Det var egentlig ganske befriende, og utrolig fascinerende å oppleve. Jeg har aldri følt på noe som dette i hele mitt liv.
