Det skremmer meg

Med Johannes Høsflot Klæbo inn igjen i landslagsvarmen, vant Skiforbundet den viktigste kampen. 

I dag kom det imidlertid to sure tap på overtid, som gjør veien mot VM tøffere for det norske damelaget.

På den ene siden er det veldig lite overraskende at Kristine Stavås Skistad og Astrid Øyre Slind velger å takke nei til landslaget. 

De har nådd verdenstoppen utenfor Norges Skiforbunds egne lag. Da virker det naturligvis tryggest å følge kjente stier på veien mot VM-suksess.

VG: Stavås Skistad vraker landslaget

Da er det også liten grunn til å frykte at de skal underprestere i VM-sesongen, heldigvis. Samtidig er det noe nedslående over beskjedene som kom i dag, i hvert fall for Skiforbundet og for norsk kvinnelangrenn.

Nedslående nyheter

Norge har bare én sprinter på internasjonalt toppnivå. I vinter vant Kristine Stavås Skistad fem verdenscuprenn, og ellers var hun stort sett å finne på pallen. 

Noe helt annet enn sprintjentene på landslaget, med andre ord. Nå går landslagsdamene en ny sesong i møte uten sprintmatching i verdensklasse.

Bak Heidi Weng var Astrid Øyre Slind den soleklart beste norske løperen på distanse i verdenscupen. 

Ved flere anledninger gjorde de opp om topplasseringer på oppløpet. Nå mister Weng muligheten til å gå skulder mot skulder med Øyre Slind på trening, og kanskje blir nå landslagsveteranen Weng alene i front på litt for mange økter inn mot VM.

Vi må heller ikke glemme at det er lite som tyder på at Therese Johaug blir å finne på landslaget, i hvert fall ikke når troppen offentliggjøres i slutten av april. 

Da har nemlig ikke Johaug bestemt seg for et eventuelt comeback ennå, selv om det kanskje blir mer åpenbart om hun igjen vinner Skarverennet overlegent til helga.

Da er det på tide å spørre seg hvorfor det har blitt sånn. Hvorfor vil ikke flere av våre beste damer være på landslaget? Et landslag som bare for noen få år siden var fullt av stjerner og tidenes beste landslag rent resultatmessig.

Slind vraker langrennslandslaget igjen

Det skremmer meg

Etter en sesong langt under pari er det naturlig å peke på det sportslige. I verdenscuprenn ble de norske jentene ofte gjort til statister av svenske, amerikanske, tyske og finske jenter, som alle forsynte seg grovt av premiebordet.

Unntaket er naturligvis Kristine Stavås Skistad, men hva får hun ut av å være på landslaget rent sportslig? 

Svaret er sannsynligvis ingen verdens ting, og det er det som skremmer meg. Stavås Skistad får det bedre av å trene i trygge rammer i Konnerud, med Lage Sofienlund som trener, og med matching fra unge herreløpere på vei opp og frem. 

Det er nemlig bare de som kan matche Stavås Skistad på områdene hun vil utfordres. På distanse blir hun uansett bare fragått.

For Astrid Øyre Slind ville det også vært et steg ned i nivå om hun gikk til landslaget. Oppfølgingen fra treneren ville heller ikke i hennes tilfelle blitt like tett. 

Samtidig ville hun blitt nødt til å bytte ut sterke langløpsherrer fra Team Aker Dæhlie med svakere landslagsdamer. Trenes det tøft nok på landslaget til at Astrid Øyre Slind ville ha trivdes der? Jeg tror ikke det, og i så måte blir valget hennes logisk. 

Hennes karriere er bygget på knallhardt arbeid over mange, mange år. Slik blir også veien mot VM.

Rent kommersielt var det en gavepakke for landslaget at selveste Johannes Høsflot Klæbo gjør comeback på markedsdagene. Nå nærmer det seg et punkt der gullkalven også må finansiere damelaget inn mot VM på hjemmebane.

Verdien stuper

Den kommersielle verdien av damelaget stuper uten profiler som den «kaxiga» Kristine Stavås Skistad, den frittalende Astrid Øyre Slind og potensielt også skidronninga og superkjendisen Therese Johaug, som nylig fikk bryllupsbildene trykket i Skandinaviske Vogue. 

Det er et stykke derfra til markedsdagene til Skiforbundet, for å si det pent.

NTB erfarer: Johaug loves plass på landslaget

Samtlige profiler vil tjene bedre og være større stjerner utenfor landslaget, og det oppsummerer på sett og vis et av de største problemene til norsk skiidrett. 

Systemet er ikke rigget for et moderne medielandskap, der stjernene selv tar styring over egen profilering.

Når damelandslaget da heller ikke kan tilby det beste sportslige opplegget, som Johannes Høsflot Klæbo opplever på herresiden, finnes det faktisk svært få gode grunner til å være en del av landslaget frem mot VM på hjemmebane. 

Det er i det hele tatt ganske skremmende at vi har kommet dit.

Her er det mange som må gå i seg selv og se på ressursbruk, samlingsplaner, treningsfilosofi, sportslig oppfølging og individuell tilrettelegging. Allerede har man slått sammen sprint- og distanselaget på herresiden. Det spørs om ikke neste steg bør være å slå sammen lagene som helhet. Da får også de beste damene matching på det de er aller råest på, for gutta vil gjøre det de kan for å unngå «tjejdeng».

Noe må i hvert fall gjøres. Nå nærmer damelandslaget seg et B-lag, og B-laget gjør seg først og fremst godt som podkast.