– Folk vet ikke hvor tung høsten egentlig har vært

– Det blir veldig spesielt med jul uten han. Det er skikkelig, skikkelig rart.

Det står dorullnisser på en hylle og et pyntet juletre i stua i huset i Langevåg. Cecilie Fiskerstrand (27) er hjemme på besøk for første gang siden farens begravelse i oktober. 

I høytiden var det faren som pleide å lage maten, forteller hun. Når hun kom hjem fra trening, sto han ofte på kjøkkenet og koste seg. Hun er spent på maten i år. 

Bare den nærmeste familien pleide å feire selve julaften sammen.

– Det var meg, mamma, pappa og søsteren min. Vi har alltid vært veldig få. Når én forsvinner, så merker man det ganske godt.

Og det skulle merkes spesielt godt akkurat denne høsten.

Sta, staere

Ronny Fiskerstrand introduserte datteren for fotball da hun var fem år gammel.

– Fotball var min og pappas greie.

Fem minutter unna barndomshjemmet, ved siden av et badevann, ligger fotballbanen de nærmest bodde på. Hun husker treninger i sidelengs Vestlandsregn. Foreldre som alltid heiet.

Nå er hun keeper for LSK Kvinner og landslaget, tilbake etter en korsbåndsskade i fjor.

For to år siden fikk faren en kreftdiagnose. Det gikk først greit, men i august kom beskjeden om spredning, og at han igjen måtte begynne med cellegift og stråling. Det så ikke så bra ut.

Likevel, i slutten av september samlet han kreftene.

– Under den første landslagssamlingen ble han veldig dårlig. Vi skulle spille kampen på Ullevaal, og han hadde bestemt seg for at han skulle se den. Han var kjempedårlig og hadde vondt, men han skulle ned.

Fiskerstrand smiler og innrømmer at staheten har hun arvet fra faren sin. Han var egentlig for svak til å stå, men med litt hjelp, gjorde han det likevel da nasjonalsangen ble spilt av før kampen mot Østerrike.

– Han har reist over alt og sett mine landskamper og seriekamper. Men landslaget har alltid vært ekstra spesielt for oss.

Men Fiskerstrand var andrekeeper, og fikk ikke spille denne dagen.

– Jeg visste at dette ble den siste kampen han fikk se. Da var det tøft å sitte på benken. Jeg visste at nå får han aldri se meg spille landskamp igjen.

Etterpå var faren så dårlig at han måtte fraktes i ambulansefly hjem igjen.

Så ventet en styrkeprøve datteren ikke kunne ha forestilt seg.

Løftet til pappa

For faren ble stadig dårligere i dagene som fulgte. Det gikk fortere nedover enn også legene hadde trodd. Selv sto keeperen midt i en hektisk periode med seriekamper og landslagssamlinger.

– Folk vet ikke hvor tung denne høsten egentlig har vært. Det har vært ganske voldsomt.

Da familien forsto alvoret i situasjonen, tok far og datter en prat. For hvordan sjonglere fotballen med en så syk pappa?

– Han ville selvfølgelig at jeg skulle spille. At jeg skal leve mitt liv. Hvis jeg ikke hadde orket, så hadde det vært helt ok. Men fotball har alltid vært min og hans greie.

– Jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre det.

Motivasjon kom ikke bare fra faren, men også fra resultatene på fotballbanen.

LSK Kvinner var nemlig ingen soleklar kandidat til å ta medalje i Toppserien i starten av sesongen. Men faren hadde tidlig troen.

 – Jeg trodde det ville bli tøft, men han sa: «Nei, jeg tror at i år kommer dere til å ta medalje.»

 Da høsten kom, og laget for alvor spilte seg inn i medaljekampen, ga hun faren sin et løfte:

 «Nå skjer det, vi skal ta den medaljen!».

– Kroppen var på overtid

De neste dagene og ukene stengte 27-åringen følelsene ute, og monterte tunnelsyn.

Siden hun hadde bestemt seg for å spille og trene, fløy hun frem og tilbake mellom Langevåg, treninger i Oslo og kamper her og der. To dager hjemme, tre borte, tre hjemme... Slik gikk ukene.

En onsdag morgen etter å ha gitt faren sin en klem, fløy hun til Oslo for å rekke en trening. Samme kvelden døde han, 58 år gammel. Det var blitt 4. oktober. Tre dager senere spilte datteren nok en kamp. Det ble enda flere flyturer frem og tilbake, før det var begravelse. 

Og der var det spesielt en person hun trengte trøst fra.

 – Jeg sa det i begravelsen, at det var han jeg hadde trengt nå, sier hun stille.

– Disse ukene var brutale. Jeg følte at jeg brukte alle kreftene mine på det. I november begynte jeg å gå tom. De siste to ukene av sesongen trente jeg nesten ingenting. Kroppen var helt på overtid. Men jeg hadde jo bestemt meg for å spille, så jeg sto det ut.

Det var dager der kjæresten, Christer Dybvik Sunde (29), måtte ta seg fri fra jobb for å hjelpe henne ut av sengen. Kroppen ville ikke mer.

 – Men vi pushet det gjennom. Det gikk jo bra fotballmessig, men det var ganske brutalt, sier Fiskerstrand.

 Kjæresten er imponert over hva hun fikk til.

– Hun har stått i det som en klippe. Hun leverte denne sesongen, for sin far, og viste en styrke som er helt sinnssyk. Hun er den sterkeste jeg vet om.

En seier

Det harde arbeidet på banen ga resultater. Og kanskje løftet hun ga til pappa, også ga lagvenninnene ekstra motivasjon.

– Da jeg fortalte laget mitt at han var død, sa jeg at nå må vi ta medalje, for det har jeg lovet. Det er rart at sånne småting betyr så mye, men det gjør det. Jeg er veldig glad vi tok den bronsemedaljen.

Medaljen var i boks, og det hele ble kronet med at Cecilie Fiskerstrand ble kåret til årets keeper i Toppserien. Juryen skrev:

«LSK Kvinner-keeperen har slått tilbake på strålende vis etter kneskaden som fratok henne muligheten til å spille EM i 2022. Sunnmøringen har holdt nullen i 15 av 27 seriekamper, og det er det ingen andre keepere i serien som kan matche.»

– Vi har levert kjempebra, og for min del har det føltes veldig bra, sier hun.

Men medalje og heder må hun feire uten faren.

– Ved alle medaljer jeg har tatt, så har han og mamma alltid kommet ned. Alltid stått der. Aldri ropt høyest, men alltid vært stolte og rørt.

Fotballåret har hatt dype daler og høye topper. Nå skal hun finne nye mål, som å få spille mesterskap og være førstekeeper. Gjennom årene var det faren som sto fjellstøtt, ærlig og trygg, og ga henne råd når det trengtes.

– Når ting var vanskelig, var det han som fikk meg til å ta de gode valgene, sier 27-åringen.

Det er vanskelig å holde tårene tilbake.

 – Nå må jeg gjøre det selv.

I tiden som kommer er det nok ikke bare fotball hun skal tenke på, etter en spesielt tøff høst. Det er tid for litt egenpleie også.

– Frem til nå har jeg taklet det på egen hånd. Når jeg bestemte meg for å spille, så måtte jeg sette fokuset mitt. Jeg kunne ikke ta det så mye inn. Jeg hadde ikke klart å bearbeide dette og spille samtidig, sier Fiskerstrand.

– Men jeg har vært veldig tydelig på at når sesongen er over, så må jeg begynne å bearbeide det. 

Savnet og stemmen

Cecilie Fiskerstrand ler og kløner med å pakke inn en liten body til nevøen sin. Til faren pleide hun å gi ting som verktøy eller fjellsko. Han ønsket seg alltid bare snille barn.

– Det er veldig uvant. Han har alltid vært i huset. Det er rart å være her uten han. Og særlig når det gjelder fotballen – han var jo den som var mest med på banen. Det er rart å være der borte også.

Men tross alt er det godt å være hjemme i Langevåg. Favorittstedet på jord, og med en bunnsolid heiagjeng.

 – Jeg føler meg veldig heldig som har fått vokse opp her, med de foreldrene, trenerne og lærerne. Ja, hele bygda. Jeg føler at de heier meg frem.

Sorgen er fersk. Dagene går opp og ned. Men når motivasjonen og humøret svikter, kan hun fortsatt høre faren.

 – Jeg er toppidrettsutøver, og vant til å jobbe mot et mål. Av og til tenker jeg: «Hva er vitsen? Hva er målet? Han kommer ikke tilbake.» Men da hører jeg stemmen hans:

 «Sånn er det ikke noe vits i å tenke. Det får du ingenting ut av.»

– Vi må leve gjennom han og for han, og sånn som han hadde villet for oss. Det er det beste vi kan gjøre for han.