– Har fått oppleve fotballens bakside

– Dette er det beste laget i Norge. Det var ikke noe annet sted jeg ville til enn her, sier Alwande Roaldsøy til TV 2. 

I solsteiken utenfor Aker stadion – med spektakulær utsikt til en speilblank fjord og snøkledde fjelltopper – koser han seg med sine nye lagkamerater. Kokkene til MFK har disket opp til grillfest etter trening og på bordet står en velfylt tallerken med godsaker. 

– Gutta har tatt meg godt imot. Men det er første uka med fint vær siden jeg kom hit. Så akkurat den biten var bedre i Italia, sier han og ler. 

– Rakk ikke å tenke

19-åringen – med et eksotisk fornavn og et etternavn fra Nordmøre – vokste opp i Drøbak med en mamma fra Sør-Afrika og en pappa fra Norge. 

Alwande Roaldsøy var bare 16 år gammel da ungdomsfotball i Drøbak/Frogn og nedrykk til 4. divisjon med A-laget, ble byttet ut med italiensk fotball og akademiet til serie-A-klubben Atalanta.

– Det var bra. Det var det jeg ville gjøre, sier han med entusiasme og trykk på ville. 

På dette tidspunktet var det stor «hype» rundt den høyreiste gutten. «Alvis» – som var kallenavnet blant kompisene i Drøbak – ble året i forvegen omtalt som et av de største fremtidshåpene på Norges G15-landslag. 

Til episenteret for korona

Han kunne dratt til en eliteserieklubb. Men etter et prøvespill i Bergamo bestemte han seg for å si ja til et av de de mest velrennomerte akademiene i Italia, i en klubb som noen måneder tidligere var nærme å ta seg til semifinalen i Champions League på bekostning av PSG. 

– Det var selvsagt litt nerver forbundet med å dra fra familie og venner. Men samtidig så kommer du fort inn i en ny hverdag. Selv om man kan tenke at det er tøft, så er det bra også. 

– Men var det tøft?

– Ja, spesielt i forhold til språk og kulturforskjeller. Det er mye nytt man må venne seg til. Men med tiden så går alt bra, svarer han og smiler forsiktig. 

Det gjorde det ikke noe enklere at byen han dro til et halvt år før hadde blitt stemplet som selve episenteret for korona i Europa. Sykehusene var fulle, dødstallene var enorme og krematoriene klarte ikke å ta unna. Bildene av militærkolonner som fraktet likkister ut av byen gikk verden rundt. 

– Jeg var paranoid for å få det selv. Og det var veldig spesiell stemning i starten. Men det hadde heldigvis roet seg litt da jeg kom til Italia. 

Overgangen skjedde tidlig på høsten i 2020. Da var det gått et halvt år siden viruset slo inn over Bergamo som en tsunami. Åttedelsfinalen i Champions League til byens fotball-lag – mot Valencia i februar – ble kalt en biologisk bombe og bidro til at regionen ble så hardt rammet. 

Noen dager etter at 44.000 tilskuere hadde jublet sammen på stadion for 4-1-seier til Atalanta – og resten av byen var samlet på barer, restauranter og foran TV-skjermene hjemme – ble de første tilfellene av korona registret i provinsen. 

– Vi spilte ingen kamper det første halvåret jeg var der. Og alle de yngste spillerne – utenom vi som ikke kom fra Italia – ble sendt hjem. Periodevis var hele byen stengt ned, men det åpnet seg etter hvert, forteller han.  

«Dette gidder jeg ikke lenger»

I forbindelse med at Roaldsøy signerte proffkontrakt med Atalanta uttalte han dette til VG:

 «Målet er å debutere i Serie A så fort som mulig. Jeg tror jeg kan klare det før jeg er 19.»

Så skjedde aldri. 

Etter 88 kamper for klubbens aldersbestemte lag – fra U17 til U23 – var tålmodigheten slutt i høst. Da ga Roaldsøy beskjed til klubben om at han ønsket et skifte. 

– Da følte jeg at det var på tide å få spille voksenfotball. Steget til A-laget fra akademiet er stort, så jeg tenkte at det var greit med et mellomsteg og at det eneste rette var å prøve noe nytt et annet sted.

På dette tidspunktet hadde det allerede skurret en stund mellom spiller og klubben. 

– De sa de hadde troen på meg, men det var lite tillit iblant. Og det var mye rart som skjedde opp gjennom årene, som førte til at jeg tenkte at «dette gidder jeg ikke lenger.». 

– Skylder meg penger

Men da startet problemene.

– Hvis man ikke kommer overens med italienere så blir de kyniske. Og det blir krangling. Hvis du er på samme banehalvdel er det greit, hvis ikke så smeller det. 

– Hva skjedde?

– De ville at jeg skulle bli, mens jeg ønsket et bytte. Da Molde kom på banen ble de misfornøyde. Jeg fikk ikke trene med laget lengre, jeg fikk ikke utbetalt lønn og plutselig måtte jeg betale for leiligheten som klubben til da hadde stått for. Det var 2-3 måneder med litt krig, forteller han. 

Mens lagkameratene var samlet på feltet, var Roaldsøy ute i kulden og trente alene med en fysioterapeut. Han følte seg ensom, dårlig behandlet og ble frustrert. 

– Det er kjipt. Du er der for å spille fotball og for å kose deg, og så blir hverdagen sånn. Men det må man bare lære av.

– Da er det kanskje litt annerledes her i Molde?

– Helt annerledes. Helt annerledes, gjentar han og drar på e-en. 

Han forteller at Atalanta fortsatt skylder ham to månedslønner. 

Erling Moe har på kort tid blitt glad i den positive gutten som slår av en prat med alle han møter. Molde-treneren bekrefter samtidig opplevelsene til nykommeren om en kyniske bransje for unge fotballspillere med store drømmer. 

– Alwande har fått oppleve litt av fotballens bakside, og har vært gjennom mye tross sin unge alder. Det er ikke alle som legger til rette for deg når ting ikke går veien. Og etter å ha vært i Italia så tror jeg han trengte å få kjenne litt på den norske måten å gjøre ting på for å få en oppblomstring. Det handler om å få en hånd rundt skulderen, samtidig som man får et spark i rumpa når man trenger det, sier Moe. 

Vil ut igjen

Roaldsøy klarer imidlertid å finne det positive i det negative. 

– Jeg er fornøyd med at det som har skjedd har skjedd. Det hadde vært verre om det skjedde senere i karrieren. Nå har jeg lært mye av tingene utenfor banen, og det har gjort at jeg har vokst som person, I tillegg lærte jeg mye på banen også. Om jeg skulle endret noe, så er det at jeg var litt lenge i akademiet. 

Etter at Mats Møller Dæhli ble skadet, har den - for mange - ukjente Roaldsøy fått den voksne oppgaven med å bekle den sentrale midtbanerollen til storlaget fra nordvest. 

– Du rekker ikke å tenke når det går så fort. Jeg konsentrerte meg bare om å få på meg drakt og leggskinn. Men så er jeg heller ikke typen som blir så lett stresset eller får nerver uansett, sier han om da han ble kastet til løvene da Møller Dæhli pådro seg en strekk seks minutter ut i toppkampen mot Bodø/Glimt i forrige serierunde. 

I den påfølgende seriekampen mot Haugesund starten han sin første kamp for MFK før benken ventet i cupkampen mot Hødd. 

Nå har han fått seg leilighet med gåavstand til stadion i Molde. Selv om han savner klimaet og kafé-livet i Bergamo, så trives han med spillergruppen til Molde, som ofte møtes for å finne på noe. 

– Det er litt stille og rolig her, og ikke så mye å utforske. Men det er greit, da får man slappet av og konsentrert seg om fotballen 

– Vil du ut igjen?

– Ja, jeg har store ambisjoner og håper på en topp-4-liga. Jeg vil ut igjen og er ikke blitt skremt av det jeg har opplevd. 

TV 2 har forsøkt å få en kommentar fra Atalanta, men ikke fått svar. MFK-direktør Øystein Neerland skriver dette i en SMS: 

«Vi opplevde denne overgangen som overganger flest. Dialogen mellom oss og klubb var ryddig og konstruktiv.»