Ett steg frem og to tilbake

Når idretten er nærmest blottet for flerkulturelle med synlig minoritetsbakgrunn, og da tenker jeg ikke på Danmark eller Finland, så mangles perspektivet til de som opplever rasismen. 

Hudfargen spiller en helt vesentlig rolle her, og det skremmer meg at Norges Idrettsforbund faktisk ikke klarer å se dette. Bufdir sin nye rapport «Barn og unges opplevelse med rasisme og diskriminering» viser at hele 7/10 med afrikansk bakgrunn blir utsatt for rasisme. 

Det finnes fantastisk mange bra mennesker i Norges Idrettsforbund som soleklart ønsker å få «bukt» med rasismen i norsk idrett, men det er ikke det samme som at disse menneskene har kjent på rasismen eller ubevisste fordommer knyttet til hudfargen, selv. Altså «levd livs» kompetanse som Mina Finstad Berg kommenterte i går. 

På samme måte som at jeg som en hetero mann, ikke vet hvordan det er å bli hetset for å elske noen av samme kjønn.

Jeg husker enda første store samlingen jeg var på oppdrag for med Norges Idrettsforbund hvor jeg ble snakket engelsk til i en samtale, hvor jeg svarte tilbake på kav dialekt, og vedkommende fikk sjokk. 

Det er disse ubevisste fordommene knyttet til hudfargen som gjør at det faktisk spiller en vesentlig rolle at synlige minoritetsgrupper er representert hvor beslutninger tas. 

Husk at det ikke er mer enn fire år siden idretten selv uttalte til TV 2 at «norsk idrett generelt ikke har opplevd rasisme som et problem». Det er jo ikke rart når menneskene som opplever rasismen ikke er representert i forbundet. 

Det var et knippe modige menneske som selv hadde kjent på rasismen som sparket inn døren til NIF i 2020 og ga de en skikkelig realitetssjekk. At kultur- og likestillingsministeren hadde synlig minoritetsbakgrunn, spilte også en vesentlig rolle her. 

For både Abid Raja som var minister i 2020 og Lubna Jaffery som er minister i dag, er begge mye mer enn bare dyktige statsråder. De er forbilder for oss andre flerkulturelle som ser at det er mulig å komme seg opp og frem, selv om vi møter fordommer knyttet til hvordan vi ser ut.

Men nå står vi her fire år senere og antallet med synlig minoritetsbakgrunn i styre og stell har gått tilbake, selv om antallet var imponerende dårlig fra før. 

Da kan det være at idretten må se på seg selv. Ikke stikke brystkassen frem og vise en lang liste med tiltak som i beste fall er vanskelig å måle effekten av.