Det såkalte mangfoldet blir mindre og mindre synlig

Mandag 6. mai kunne vi lese på TV 2s nettsider at Daniel Getaneh Hatland sa opp sin stilling som mangfoldsrådgiver i Norges Idrettsforbund (NIF) fordi han rett og slett ikke orket mer. 

Hovedårsaken til at Hatland sa opp sin stilling, er hvordan NIF utad fronter seg som svært opptatt av mangfold, inkludering og anti-rasisme, mens hans opplevelse har vært en helt annen. 

Fra ord til handling

Vi i Minotenk (minoritetspolitikk tenketank) er kjent med at det er flere som ikke er spesielt overrasket over Hatlands opplevelser, og spør oss når Norges Idrettsforbund skal begynne å ta rasisme og arbeidet med inkludering på alvor. 

At det finnes rasisme på norske idrettsbaner vet vi. Rasistiske tilrop fra supportere på tribunene, og hets på sosiale medier er dessverre noe flere norske idrettsutøvere med minoritetsbakgrunn har erfaringer med.

 I mediene har vi de siste årene lest om dommere som har de samme opplevelsene. Klubber og kretser jobber hver dag hardt for at så mange barn, unge, og voksne amatører skal kunne delta uavhengig av familiebakgrunn, bosted og økonomi. 

Men selv om det lokalt gjøres en enestående innsats, ser vi flere steder at det såkalte mangfoldet blir mindre og mindre synlig. Minoritetsjenter er et sjeldent syn på norske fotballbaner, det samme gjelder trenere på seniornivå, eller styreledere og ansatte i de mange fotballkretsene.

Kun 5 av 83 ansatte i forbundet har synlig minoritetsbakgrunn til tross for at idrettens administrative og valgte ledelse skal speile samfunnet. Med dette som bakgrunn, satte NIF i gang prosjektet «Krafttak for mangfold og inkludering” i 2022. Det var gjennom dette prosjektet Hatland har hatt ansvar for 1 av 4 satsingsområder, nemlig arbeidet mot rasisme, diskriminering og hets.

Når Hatland nå har sagt opp forteller han til TV 2 at han søkte på en 50 prosent stilling men fikk 20 prosent til å jobbe med rasisme og diskriminering.

Innrømme problemet før endring kan skje

Holdningsendringer i samfunnet starter med at ledere viser at de tar den aktuelle tematikken på alvor. Som vi pleier å si - forankring i ledelsen er det som fungerer. Her feiler NIF ved at de kun har satt av ressurser til en 20 prosent stilling i arbeid mot rasisme og diskriminering. 

Noe av det mest forstemmende er hvordan NIFs generalsekretær Nils Einar Aas i sitt svar til TV2 lister opp 21 tiltak de har iverksatt i arbeidet mot rasisme og diskriminering. Flere av tiltakene som listes opp er vage, lite konkrete, og flere av dem er ikke målbare.

I tillegg er det et fåtall av dem som direkte berører tematikken rasisme, hets og diskriminering. Det kan virke som at NIF undervurderer hvor omfattende arbeid dette er over tid. Arbeid som krever mye tid og ressurser i en stor og viktig organisasjon som NIF er. 

Dette underbygger Hatlands påstand om at en 20 prosent stilling er altfor lite til et slikt arbeid. Når det i tillegg kommer frem at Hatland har mottatt en e-post hvor hans tidligere arbeidsgiver informerer om at de kritiske uttalelsene kan få rettslige konsekvenser på grunn av brudd på lojalitetskontrakten, gir det er tydelig signal om at Idrettsforbundet er mer opptatt av å virke inkluderende enn å faktisk være inkluderende.

Et annet forbund er mulig

Det handler ikke bare om å fordømme rasisme, men å jobbe aktivt for å forhindre at rasisme og diskriminering finner sted i det norske idrettssamfunnet. 

Men for at det skal skje må det først finnes nok kompetanse og vilje i NIF slik at prosjektet “krafttak for mangfold og inkludering” faktisk lever opp til sitt navn. 

Vi mener Daniel Getaneh Hatlands historie og opplevelser fra NIF er triste, men desto viktigere å snakke høyt om.

Det vi håper på er at flere i forbundet tør å reflektere rundt hva som må til for å endre det som virker å være en ukultur. 

Er NIF gode nok til å spille ball med de norske fagmiljøene som jobber med rasisme, diskriminering og hets? Forstår NIF hvorfor det å skulle “speile samfunnet” har en viktig sosial effekt i et mangfoldig samfunn? Og er forbundet i det hele tatt interessert i å lytte og lære, når en person med både personlig erfaring og faglig kunnskap går til media for å ytre sin frustrasjon? 

Dette er spørsmål vi håper forbundet tar på alvor.