– Ibsen ville ha ledd av meg

Helt siden Henrik Ibsen-dramaet «Et dukkehjem» hadde premiere på Københavns kongelige teater i 1879, har stykket stadig vært kontroversielt.

I Tyskland måtte verket skrives om og i Sveits var oppsetningen faktisk forbudt helt til kvinner fikk stemmerett først på 1970-tallet. «Et dukkehjem» var nemlig en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til kvinner og menn.

Kanskje kunne dette teaterstykkets feministiske budskap inspirere kvinner til å en stemme ved valg. Gud forby!

Det var ikke helt stuerent den gang at hovedrollen Nora skulle forlate sin ektemann på leting etter seg selv.

Frem til nå hadde hun stadig blitt referert til som ei dukke eller ektemannens lille lerkefugl. Men Ibsen stakk fingeren i vepsebolene, poengterte det tabubelagte og flyttet på grensene for hva som var lov å si.

Og selv om han for mange av sine samtidige fremsto som en provokatør, kan man neppe anklage ham for ikke å ha tråkket opp stiene for oss som kom etter ham.

Og nå, gode oslofolk, nå er det faktisk vår tur. Ytringsfriheten er som en sti i skogen. Den må hele tiden tråkkes opp, hvis ikke gror den igjen.

Dette var Ibsen meget bevisst. Han kjempet en konstant krig i opposisjon mot konsensusdyrkerne og i kamp for å få satt opp og publisert stykkene sine, stappfulle av sprengstoff mot alt som var politisk korrekt.

Hans rett til å gjøre nettopp det, selv om han stadig ble motarbeidet, er noe av det grunnleggende vi feirer i dag. Grunnloven og grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet.

Så da jeg først ble utdelt den store æren av å bekranse selveste Henrik Ibsens grav her på Vår frelsers kjendisgravlund, hvor mange av de største bidragsyterne til norsk kulturhistorie ligger begravet, må jeg jo si at det ville være direkte flaut om jeg lot 15.000 signaturer vippe meg av pinnen.

Jeg tror Henrik Ibsen ville ledd av meg.

Det å gi etter for en knøttliten storm, som Henrik Ibsen kanskje ville kalt det, kom ikke på hovedtale.

17. mai er en dag for feiring, men vi skal ikke glemme hva vi faktisk feirer og i oppløpet til denne festdagen har kjempet for. Den historien er full av alvor og det er dessverre fremtidsutsiktene også.

I verden er demokratier på nedadgående trend. I 2023 passerte vi punktet hvor det igjen ble flere diktaturer enn demokratier i verden. Det betyr at 35 år med demokratisk fremgang har falt tilbake til nivå som i 1986.

Institusjoner strammer inn, korrekthetskultur brer om seg, statsledere utvider sine fullmakter.

(Oi, nå vibrerer det under beina mine. Jeg tror det er Henrik Ibsen som snur seg i graven)

For ja, dere, det er bare å brette opp ermene. Aldri før har det vært så viktig å både feire og kjempe for demokratiet og demokratiets bærebjelke, nemlig ytringsfriheten.

Henrik Ibsen skapte rabalder og mange har gått lei nettopp bråket mange ytringsfrihetsforkjempere som ham skapte. De ønsker seg litt mer ro, litt mer harmoni, litt mer orden. Men da må vi minne hverandre på at land med mye ytringsfrihet vil være bråkete.

Der uenige møter hverandre og bryter meningene sine mot hverandre på ideenes slagmark, vil det være bråk. Alternativet er ikke en perfekt verden. Alternativet er land vi virkelig ikke vil sammenligne oss med.

Det er ikke enigheten som gjør Norge til et fantastisk land å bo i. Det er uenigheten som gjør det. Vi elsker den grunnlovfestede retten vi har til å ytre vår uenighet med hverandre. Det er i debatten samfunnet utvikler seg.

Enige er man i land som Nord-Korea, Kina, Russland og Iran og i land hvor de fremdeles forbyr «Et dukkehjem» å bli vist, fordi de ikke tillater høylytt kritikk og debatt om det som rokker ved dukkehjemmet.

Ærede landsmenn, i dag, på barnas dag og fremtidens dag, vil jeg at vi for barna og for fremtiden feirer i Henrik Ibsens arv, ånd og lære. Han viste oss hvor viktig det var å bryte ut av dukkehjemmene og omfavne utbrytere som Nora.

Og så til elefanten i rommet. Ibsen selv kan ikke sies å ha vært spesielt glad i det norske. Faktisk var han kritisk til 17. mai-feiringen. Samtidig gjorde han seg dermed også til det perfekte eksempelet på uenighetsfellesskapet vi omfavner i Norge, når vi i dag bekranser hans grav og hyller Ibsens bidrag til norsk kulturhistorie likevel.

For det er det demokrati er, et uenighetsfellesskap. Et uenighetsfellesskap som rommer de som stadig utvider ytrings- og meningsmangfoldet vårt. Denne demokratiske og inkluderende innstillingen må vi stadig pleie og aldri gi fra oss. Og vi må mene det! Det vil si at vi må tåle, tillate og tolerere de med meninger vi også misliker sterkt. For det er faktisk de som representerer Nora i dag.

Lenge leve Oslo! Lenge leve Norge! Lenge leve ytringsfriheten!
Lenge leve demokratiet! Og gratulerer med dagen!