Tapt uskyld

Norsk fotball er nært, ekte og en kjærkommen motvekt mot Superligaer, brudd på Financial Fair Play, statseide klubber og «sportwashing». Vel er Bodø/Glimt styrtrike sammenlignet med Sandefjord og Fredrikstad, men i 2010 var det kronerulling for å redde klubben – pengene er tjent på ærlig vis gjennom god drift og profesjonell satsing. 

Et forbilde for andre. Laget var i OBOS-ligaen i 2017, og andre medaljekandidater som Brann, TIL og Viking har også vært på nivå to de siste sju årene. Så også Fredrikstad, som er tilbake i det gode selskap etter 12 års ørkenvandring.

All ære til FFK som feiret 121 år som klubb med 3 poeng i Bergen – den vanskeligste byen å besøke sist sesong, ved siden av Bodø. De forsvarte seg smart og heroisk, laget har en struktur som sitter, og en oppofrelse som begeistrer – laget til Mikkjal Thomassen er en hard nøtt å knekke. Den første seieren i Eliteserien på 12 år, den andre i Bergen på 50. Slipp jubelen løs!

Men …

Alle midler ble tatt i bruk for å sikre seieren, og la meg gjøre én ting klart; underdogens virkemiddel med å dra ned tempoet i en vanskelig bortekamp, har jeg ingenting imot. Men det går en grense, og den ble overskredet i går kveld. 

Det begynte på klassisk vis – keeper Jonathan Fischer brukte lang tid hver gang han skulle sette i gang. Så kom de lange innkastene til Phillip Aukland, med omstendelig tørking av ball og så videre. Dommer Ola Hobber Nilsen skal ha ros for å servere FFK-stopperen gult kort etter bare en halvtime. 

Deretter falt de som fluer – den ene spilleren etter den andre. Kampen ble en parodi, med utallige stopp i spillet og endeløs venting. Fredrikstad sies å være ekstremt godt trent under Mikkjal Thomassens kyndige ledelse. Da var det påfallende hvor mange som trengte en time-out mot Brann.

13 minutter ble lagt til i 2. omgang – ifølge dommersjef Terje Hauge det meste noen gang, med unntak av eksepsjonelle situasjoner med alvorlige skader og så videre. Det er en rekord som har preget mandagsmøtet blant dommerne i NFF. For slik vil ingen ha det, kanskje med unntak av ihuga supportere i Plankebyen. 

Min oppfordring til dem er at de løfter blikket og ser det store bildet. Det var tendenser også i Bodø kvelden før, da Viking møtte de regjerende mesterne, og dommerne opplever at kynismen som er så utbredt utenfor Norges grenser, nå er i ferd med å få fotfeste her til lands.

Hva så med Brann-kaptein Sivert Heltne Nilsen, eller Vikings Commander in chief, Zlatko Tripic? Kyniske som få, alt tillatt i jakten på poeng. Faller ikke de for eget grep? På sett og vis, men her snakker vi om et helt lag. Fischer, Kvile, Aukland, Sørløkk, Magnusson, Traoré, Aga – alle lå nede (flere av dem gjentatte ganger), fikk ødelagt kamprytmen og dratt tempoet ned. 

I sum en ødelagt fotballkamp, en dårlig opplevelse for fotballelskere, et problem for norsk fotball. Ola Hobber Nilsen var oppmerksom på FFKs taktikk allerede i pausen, og sto klar til å handle da innbytter Henrik Kjelsrud Johansen tok telling etter en duell med Japhet Sery Larsen. Så ser han blodet sile fra Kjelsruds hode, og da er det bare å tilkalle hjelp. 

Dette er det store dilemmaet i en sånn sak; som kommentator er det også lett å latterliggjøre et lag der spillerne lider av kollektiv fallesyke. Så plutselig kommer nærbildet som viser at her dreier det seg om en reell hodeskade.

For 10–15 år siden hadde dommerne mye større frihet til å dele ut gule kort ved mistanke om juks, nå er det en aksept for at det medisinske personellet på kamp skal vurdere skader. Det gir anledning til å tøye reglementet og styre kampen inn i en rytme som passer laget som leder, laget som er under press.

Løsningen er nok noe så diffust, men samtidig essensielt, som holdninger. Hva tenker sponsorer om at laget de bruker penger på ødelegger kampopplevelsen? Hvilke verdier ønsker over 100 år gamle klubber, som endelig har fått fansen tilbake på tribunen å stå for?

Brann var ikke på sitt skarpeste, og trener Eirik Horneland svarte eksemplarisk på spørsmål om uthaling av tid etter kamp. Han holder kritikken igjen til en kveld Brann vinner. Samtidig får han sagt at han har lite til overs for det opplegget som møtte Brann her. 

Statistikk viser at Branns kamper forrige sesong hadde minst effektiv spilletid i Eliteserien – alle som møter bergensernes høyoktan fotball ønsker å drepe tempoet i kampene. Det er greit, på samme måte som det er greit med ulike tilnærminger til dette vakre spillet. Ballinnehav og kontroll er bare en metode for å sikre tre poeng – ingen garanti. FFK kommer til å ta mange poeng fordi de utfører sin defensive tilnærming meget bra. Men Mikkjal Thomassen er klar på at endestasjonen for hans lag er dominans, som Brann og Bodø/Glimt forfekter, Lykkes han med det, vil laget hans møte seg selv i døren et sted i fremtiden, om de fortsetter på denne måten.

Mitt håp er at dommerne bruker sine hjemler og hjelpemidler aktivt, at klubbene går i seg selv og tenker på norsk fotball som noe mer enn seier i en enkeltkamp for enhver pris. 

Det betyr også noe hvordan seieren sikres. 

Det er fest på norske baner om dagen, en storhetstid under oppseiling. Selv var jeg så heldig å oppleve den forrige, for 15–20 år siden. Med Alanzinho, Nannskog, Helstad – med Knut Tørum og Mons Ivar Mjelde. Martin Andresen – mer kynisk spiller fantes ikke. Steffen Iversens svanesang, Kjetil Rekdals – ja – kynisme. 

Vi trenger det, vi elsker det. 

Men innenfor visse grenser. 

Grenser som er under press i starten av en ny sesong. Få det bort – la oss se fotball spilles med hjertet over det ganske land – innenfor 90 minutter, pluss tillegg, men ikke etter leggetid på grunn av juks og fanteri.