Slik fikk Kjerkol sparken
Da Ingvild Kjerkol møtte opp på Statsministeren kontor i halv ni-tiden fredag morgen, trodde hun at hun og statsministeren skulle legge strategien for å stå dette av. At hun skulle fortsette i jobben.
Helseministeren visste ikke da at Jonas Gahr Støre allerede hadde bestemt seg for at hun måtte gå av.
Kun to timer senere stod hun på podiet foran et fulltallig norsk pressekors, og fikk sparken av statsministeren sin.
Ingvild Kjerkol gikk ikke stille i dørene ut av landets regjering. Side om side med sjefen gjorde hun ingenting for å skjule at hun var dypt uenig med ham.
Dette var ingen frivillig avgang. Eller en angrende statsråd. Eller en ydmyk politiker. Slikt har aldri ligget for Kjerkol. Hun er en handlekraftig maktpolitiker, som ikke er redd for å bruke albuene litt. En stil som har ført henne helt opp til politikkens eliteserie, men som også har gjort henne kontroversiell i ulike miljøer, både i politikken, helsesektoren og nå sist innen akademia.
Fra innsiden i regjeringsapparatet forteller flere at Ingvild Kjerkol var klar for å kjempe videre, da hun godt forberedt troppet opp på Statsministerens kontor ved Akershus festning i Oslo fredag morgen.
Nemnda som underkjente masteroppgaven hennes og mente hun hadde gjort dette med forsett, altså med vilje, hadde nemlig ikke kritisert selve forskningen hennes, som hun selv understreket på pressekonferansen. Det var i kapitlene om metode og teori hun hadde feilet, med blant annet mangelfull kildehenvisning. Det måtte de kunne stå i. Hun opplevde også å full backing fra sitt eget mektige fylkesparti, Trøndelag Ap.
Men Støre lot seg ikke overbevise. Hans vurdering var at konsekvensen av nemndas brutale dom, den tillitssvikten hun opplevde fra sektoren og andre miljøer, ville gjøre det umulig for henne å gjøre en effektiv jobb som helseminister.
Kjerkol opplevde at hun snakket til veggen. Statsministeren var urokkelig. Konklusjonen var at hun måtte fratre før statsråd klokken 11 samme dag.
Støre ønsket at de to holdt pressekonferansen sammen. Pressen ble kalt inn på en drøy halvtimes varsel. Pressekonferansen ble litt forsinket. Kjerkol fikk dermed tre kvarter på å forberede avskjedstalen sin.
Hun hadde ingen planer om å gjøre gode miner til slett spill, legge an en ydmyk tone og fortelle en hvit løgn om at hun selv hadde tatt beslutningen om å trekke seg. Hun har fått kjørt seg i offentligheten det siste døgnet. Men innboksen hennes er også fylt opp med støtteerklæringer fra venner og partifeller.
Det ga henne selvtillit og hun bestemte seg for ikke å legge noe imellom, og erklærte høyt og tydelig at ut at hun var dypt uenig i med nemndas brutale dom. Hun la ikke skjul på at hun var like dypt uenig i avgjørelsen om å avskjedige henne. Og hun ba pressen skamme seg.
De som fra før liker henne, så en politiker som stod opp for seg selv. De som fra før ikke liker henne, så en maktpolitiker som nektet å innse egne feil.
Snakk om å smelle med dørene på vei ut.
Det kan være en risky strategi, hvis du har ambisjoner om å rykke opp igjen til politikkens ypperste eliteserie. Ydmykhet har en tendens til å slå bedre an hos velgerne enn mangel på sådan.