– Så naiv er det ikke lov å være

Idrettsnasjonen Norge har mistet sin uskyld. Vi kan ikke lenger påstå at korrupsjonsanklager, dårlig dømmekraft og kameraderi kun er noe «de andre» driver med. 

Internasjonal idrettspolitikk er ikke alltid hederlige, moralsk overlegne nordmenn mot de skurkaktige og grådige utlendingene som tviholder på makten og lar seg blende av gull og glitter. 

Nå står en av våre egne tiltalt for grov korrupsjon. En av Norges mest markante internasjonale idrettsledere noensinne skal på fredag få sin dom. Besseberg-saken tvinger oss til å se på internasjonal idrettspolitikk med nye øyne. Det er en vond og viktig vekker. 

Uansett hva dommen blir, vil ettermælet til Anders Besseberg for alltid være sterkt svekket. I verste fall er han en skurk som lot seg korrumpere. I beste fall har han vært en hjelpeløst naiv og nyttig idiot som var med på å skape en organisasjonskultur som gjorde idretten hans ekstremt sårbar for korrupsjon. 

Uavhengig av hva retten konkluderer med, har Besseberg oppført seg på en måte som bør være uforenelig med å ha toppverv i idretten. 

Ledere har både formell og uformell makt. En leder som ikke tar dette innover seg er en svak leder som lett kan utnyttes. 

En idrettstopp som ikke forstår sin egen maktposisjon og hvilke moralske forpliktelser som følger med et slikt tillitsverv er en dårlig leder. En idrettspolitiker som ikke innser at han blir interessant i kraft av sin posisjon, ikke på grunn av sin person, gjør seg selv ekstremt sårbar for smøring, bestikkelser og korrupsjonsforsøk. 

Selv om Besseberg skulle bli frikjent, har saken mot ham avdekket en sterkt kritikkverdig lederstil og flere sterkt kritikkverdige handlinger. 

Hvis Besseberg virkelig ikke forsto at det var problematisk å ta imot luksuriøse gaver til store summer og verdifulle “vennetjenester” fra folk som hadde personlige interesser i beslutninger han kunne påvirke, har han utvist en helt eksepsjonelt dårlig dømmekraft. 

Så naiv er det ikke lov å være. 

Om Besseberg nå blir trodd på at han handlet uten forsett og forstand, har han likevel vært med på å skape en kultur der dyre gaver og heisaturer på jakt med gutta krutt var normalt. Det er i seg selv sterkt kritikkverdig. Organisasjonskultur er til syvende og sist en leders ansvar. 

I en verden der svindyre luksusklokker føles som en naturlig påskjønnelse for lang og tro tjeneste og eksklusive jaktturer bare er en normal vennetjeneste, er det lett å gjemme seg unna for mektige og rike menn med en lyssky agenda. 

Hvordan skal man klare å skille mellom genuine gaver og forsøk på bestikkelser i et slikt landskap? 

En slik kultur, kombinert med idrettspampers ofte betydelige egoer, er ekstremt lett å misbruke. Det gir grobunn for korrupsjon, avtaler på bakrommet og kameraderi. Det er en trussel mot idrettsdemokratiet og en trussel mot de verdiene idretten hevder de står for. 

Derfor bør idretten håpe at Besseberg blir dømt på fredag. Selv om en korrupsjonsdømt norsk idrettsleder vil være en skamplett på norsk idretts renommé internasjonalt, er alternativet verre. 

Alternativet er nemlig at det er fritt fram i idretten. At alt er lov. 

Det tjener ikke idrettens omdømme hvis konklusjonen blir at dette bare er en del av kulturen i internasjonal toppidrett. Alle festtalene om åpenhet, integritet og sunne verdier blir tomme ord i møte med historier om helikopterturer, gullklokker og ungjenter i boblebad.

Det er opp til retten å vurdere om bevisene som er lagt frem i Hokksund er nok til å slå fast at det har skjedd noe straffbart. Det vil være et stort prestisjenederlag for Økokrim å tape en så profilert og ressurskrevende sak. De har brukt mye penger og tid på denne saken, og har gått hardt ut. Anders Besseberg på sin side, kjemper med nebb og klør for å redde litt av sin tapte ære. 

For idrettens del er det imidlertid lettere å svelge at én mann lot seg friste og korrumpere, enn at hele sjappa er pill råtten.