Ingenting å juble for

På sin første arbeidsdag som helseminister spurte Aftenposten Vestre om møbelfabrikken han eier har privat helseforsikring for sine ansatte. Det kunne han bekrefte. TV 2 kunne så fortelle at kjøpet av såkalt behandlingsforsikring for de ansatte, inkludert toppsjefen selv, ble gjort i 2018, under Vestres ledelse av selskapet.

– Dette er strålende nyheter. Venstre heiser flagget til topps for Vestre! utbrøt stortingsrepresentant Alfred Bjørlo fra Venstre.

Hurra for helseforsikringer, med andre ord. Det er nye takter, også fra høyresiden. Frem til nå har det vært tverrpolitisk bekymring for økningen av slike forsikringer. Da Erna Solberg (H) dannet sin borgerlige regjering i 2013, var det rundt 400.000 av denne typen private helseforsikringer, de aller fleste betalt av arbeidsgiver. Det viser tall fra Finans Norge.

Daværende helseminister Bent Høie (H) var bekymret og mente bruken av behandlingsforsikringer kunne true den norske velferdsmodellen. Frykten var at oppslutningen om å være med på å finansiere det offentlige helsevesenet over skatteseddelen ville gå ned, i takt med at folk kjøpte private forsikringsordninger. For da betaler du i realiteten dobbelt for den samme helsetjenesten, både til forsikringsselskapet og gjennom skatteseddelen.

Målsettingen til Bent Høie var at det offentlige helsetilbudet skulle bli så bra at såkalte behandlingsforsikringer ble fullstendig overflødige, at ingen gadd å kjøpe det.

Likevel økte antallet helseforsikringer til 700.000 under de åtte årene Erna Solberg styrte landet. Og økningen har bare fortsatt under Jonas Gahr Støres (Ap) regjeringstid. Ved årsskiftet hadde 816.707 nordmenn sikret seg privat behandlingsforsikring, de aller fleste betalt av arbeidsgiver.

For en helseminister fra Arbeiderpartiet, som kjemper for vår felles offentlige helsetjeneste, er det nok tankevekkende at han som bedriftseier så seg tjent med å bruke tusenvis av kroner per ansatt på en forsikringsordning som lar de ansatte «snike» i helsekøen.

Men det er ikke vanskelig å forstå at en arbeidsgiver bruker penger på slike forsikringer. Driver du en bedrift med arbeidskraft, som ikke så lett kan erstattes av vikarer, kan det betale seg. For noen tusenlapper i året, kan du forsikre deg mot at ansatte blir gående sykmeldte i ukevis mens de venter på røntgen eller behandling hos spesialist i det offentlige helsevesenet.

Det er tverrpolitisk enighet om at helsetilbudet i Norge skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor mye du tjener, hvor du bor eller hvem du har som arbeidsgiver. Bruken av behandlingsforsikringer kan derimot bidra til en uønsket todeling av helsevesenet.

Isolert sett kan man argumentere for at privat helseforsikring bidrar til å gjøre køene kortere i det offentlige. Forsikringsselskapet kjøper i stedet plass til deg på en privatklinikk med ledig kapasitet. Men regnestykket er ikke så enkelt.

Private behandlingsforsikringer er problematiske av flere årsaker, enn bare oppslutningen om den offentlige helsetjenesten. De bidrar til å styrke privatklinikkene i kampen om den aller viktigste ressursen, nemlig de ansatte, sykepleierne, jordmødrene, legene osv.

Helsepersonellkommisjonen, som la frem sin utredning i fjor, beskriver et dystert fremtidsscenario frem mot 2040. Antallet eldre over 80 år vil mer enn doble seg de neste tiårene. I 2040 vil det være nesten en halv million mennesker i alderen 80+ her til lands. Det er en pleietrengende gruppe. Samtidig vil antallet mennesker i yrkesaktiv alder begynne å falle om få år. Vår felles offentlige helsetjeneste trenger hvert eneste kloke hode og så mange varme hender de kan få tak i.

Allerede i dag sliter helseregionene med å levere de helsetjenestene som folk forventer og som Stortinget ber om. Hovedårsaken er mangel på kompetent arbeidskraft, enten det er kirurger, fastleger, sykepleiere, jordmødre. Og verre skal det altså bli.

I tillegg til at vi sliter med å få tak i nok kompetente hoder og varme hender, er det mye unødvendig behandling og tendenser til overdiagnostisering innenfor helsevesenet.

En tilleggsdimensjon som kan gjøre utfordringen enda større er all overbehandlingen og overdiagnostiseringen som skjer. Mange pasienter blir helt unødvendig henvist til spesialister eller røntgen/MR, sånn for sikkerhets skyld. Det koster dyrt. og det tar opp plass i helsevesenet for de som virkelig trenger hjelp.

Professor Bjørn Hofmann ved senter for medisinsk etikk på Universitetet i Oslo mener det er mye sløsing av ressurser i helsevesenet. Han viser blant annet til en fersk undersøkelse som sier at hver tredje MR-undersøkelse av ryggrad her til lands blir gjennomført uten medisinsk grunn. Det utgjør så mye som 56.000 unødvendige MR-undersøkelser, hvert år.

Fastleger og helsepersonell er mer redd for å overse enn å overdrive, mener professoren. Derfor henvises unødvendig mange friske pasienter til spesialist eller til diverse undersøkelser.

Av egen erfaring vil jeg påstå at terskelen senkes enda noen hakk hvis pasienten har privat helseforsikring. Det blir vanskeligere for fastlegen å argumentere mot å henvise pasienten, når det isolert sett ikke gjør den offentlige helsekøen lengre. Men i det store bildet bidrar det til å bruke de totale helseressursene her til lands mer ineffektivt. 

Det bør bekymre alle politikere, også de på høyresiden som nå godter seg over Ap-kronprins og nybakt helseminister Jan Christian Vestres bruk av privat behandlingsforsikring.

Det er i hvert fall ikke noe å juble for, slik Venstre-politikeren Alfred Bjørlo gjør. 

Det er mer til å grine av.