Ikke glem barnefotballens aller viktigste oppgave

I artikkelserien «Den delte fotballbyen» setter VG fokus på de enorme klasseskillene i Oslofotballen. Ute på Holmlia der jeg bor, har man knapt fungerende fotballbane på vinterstid. I Holmenkollen kan barna boltre seg året rundt. 

Klasseskillene i barne- og ungdomsfotballen er åpenbare for alle som gidder å åpne øynene. For to år siden fortalte TV 2 om fremveksten av private fotballakademier der du kan kjøpe privattimer til små barn helt ned i seksårsalderen.  

Debatten om den delte fotballbyen er viktig fordi fotball er en idrett som tradisjonelt har favnet ekstremt bredt. Det har vært fotballens store styrke. Uavhengig av hvor du kommer fra eller størrelsen på lommeboka har du kunnet være en del av fotballens fellesskap. Den grunntanken er nå truet.

Holmlia Sportsklubb forteller at de skjuler talenter for kretsen når kretslagene skal tas ut, fordi de opplever at de unge juvelene forsvinner ut av klubben så fort de setter beina på et kretslag. 

Kampen om fotballtalentene er helt reell, og det er ikke lenger bare toppklubbene som kommer på spillerjakt før barna rekker å begynne på ungdomsskolen. 

På Ullern forteller de at de aktivt prøver å rekruttere spillere fra andre klubber helt ned i tolvårsalderen. Ullern satser på å gi selv sine yngste spillere et proft opplegg. Det koster, og det er foreldrene som tar regninga. 

Kontrastene mellom Holmlia og Ullern er enorme. En klubb som Holmlia vil aldri være i stand til å tilby de samme rammene som klubbene på vestkanten. Det er for få foreldre som har råd til å betale for det. På Ullern er betalingsevnen en helt annen. Der kan man be om 9000 kroner for at en femåring skal få spille fotball og drøyt 18.000 for en 14-åring. I Heming må du bla opp nesten 20.000 for de aller ivrigste. 

Det er klart det skaper klasseskiller, også ute på fotballbanen. 

Ullern er helt ærlige om at de jakter på barnespillere som er ivrigere og flinkere enn resten av laget de er en del av. De mener de kan tilby disse spillerne en bedre utviklingsarena. 

Det kan godt være riktig, men i andre enden sitter det igjen lag som mister sin primus motor. Lag og sosiale miljøer rives i filler. Når klubber som Ullern plukker de ivrigste og flinkeste fra mindre ressurssterke klubber, går det utover fellesskapet i andre breddeklubber. 

Det er også økonomiske ringvirkninger vi må ta innover oss. Hvis klubber i lavinntektsområder mister de barna som har foreldre som kan betale for et dyrere tilbud, går det også utover tilbudet til de barna som blir værende i klubben. Andelen barn i spillergruppa som må søke om betalingsfritak blir høyere. 

Det blir en ond sirkel der klubber i lavinntektsområder må kutte, mens klubber i høyinntektsområder får mer å rutte med. Slik øker avstanden. Forspranget de ressurssterke barna og de ressurssterke klubbene allerede har blir enda større. 

Tanken om at barn skal få leke og kose seg med fotballen i sitt nærmiljø erstattes av et evig jag etter å produsere Norges neste landslagshelt. Argumentet er ofte at Norge risikerer å gå glipp av gode fotballspillere hvis de ikke kommer inn i et proft miljø med best mulig motstand og lagkamerater så tidlig som mulig. 

Men er barne- og ungdomsfotballens viktigste oppgave egentlig å skape landslagsspillere?

Nei. Breddefotballens oppgave og verdi er nettopp at de skal være fotballens breddeholdere. Det viktigste barne- og ungdomsfotballen gjør er å sørge for at flest mulig barn kan kose seg med fotballen lengst mulig. 

Skal du virkelig kaste tusenvis av barn under bussen i håp om å kanskje skape én landslagsspiller?

Det virker som mange klubber glemmer at barne- og ungdomsfotballen har en egenverdi. Landets barne- og ungdomslag er mer enn et steg på veien til en potensiell fotballkarriere kun et lite fåtall har mulighet til å nå. 

Alle er enige om at barn skal få lov til å utvikle seg. De bør få et tilbud som motiverer dem og som gjør at de får utfolde seg som fotballspillere. Men når klubber med A-lag på nivå fire begynner å jakte tolvåringer til sine egne akademier, risikerer man å frata enormt mange andre barn fotballgleden og motivasjonen de trenger for å bli værende i idretten. 

For mange barn og unge er fotballen et viktig fristed som gir mestring og bygger sterke fellesskap. De sosiale båndene som knyttes på en fotballbane kan være helt avgjørende for at ungdommer i risikosonen har et sted de hører til. 

Kanskje går vi glipp av en eliteseriespiller eller to hvis tolvåringene blir værende i sine lokale klubber noen år til. Kanskje ikke. Det vi som samfunn kan miste hvis barnefotballens klasseskiller blir større, er imidlertid langt viktigere. 

For ordens skyld: Jeg er medlem i Holmlia Sportsklubb i kraft av å spille for Holmlias mosjonslag i innebandy.