Fotballens sjel er ikke død

Etter en heseblesende sesong med flere spektakulære og høydramatiske oppgjør, står vi igjen med Borussia Dortmund og Real Madrid. 

Årets finale blir dermed en seier for de som ønsker seg en mer demokratisk fotball der supporterne er mer enn passive kunder som kjøper et stadig mer glorifisert, kommersialisert og polert produkt. 

Det er ikke akkurat askeladder som har lykkes mot alle odds vi snakker om her. Den moderne fotballen har definitivt hatt klarere David-mot-Goliat-historier enn dette. Likevel er det verdt å merke seg at disse to klubbene representerer en tydelig motvekt til den klubbmodellen som har blitt stadig mer rådende blant den europeiske fotballeliten. 

Det er lenge siden europeiske toppklubber først og fremst tilhørte lokalmiljøene de var en levende del av. Med fotballens enorme popularitet og globalisering kom også oligarkene, de kyniske forretningsmennene og etterhvert de styrtrike autoritære statene.

Noen ønsker bare å tjene penger. Enkelt og greit. Andre ønsker å bruke fotballens unike posisjon i samfunnet til å fremme sine politiske interesser. Felles for dem alle er at de ser fotballens enorme kraft, og ønsker å utnytte den på kynisk vis for egen vinning. Uavhengig av hva supporterne måtte føle og mene. 

Folkets sport tilhører ikke lenger folket. Fotballklubber er ikke lenger først og fremst fotballklubber. De er pengemaskiner, reklameplakater eller imagebyggende stjernegallerier. De er av og til brikker i et komplisert geopolitisk spill. Flertallet av Europas toppklubber er i realiteten lite annet enn kommersialiserte selskaper der fotball tilfeldigvis er produktet. 

Derfor er sesongens Champions League-finale et kjærkomment bud om at alt håp ikke er ute. 

Fotballens sjel, den romantiske ideen om et ubrytelig bånd mellom supportere, klubb og lokalmiljø har fortsatt livets rett. Det er fortsatt plass til de medlemsstyrte klubbene i den ypperste eliten av klubbfotball. 

Det å ha en modell der klubbens medlemmer faktisk eier klubben gjør deg ikke automatisk akterutseilt. Man kan fortsatt ta opp kampen med klubber som får penger sprøytet inn fra autoritære petrostater eller drives med jernhånd av amerikanske hedgefond. 

Bare se på Borussia Dortmund. De havnet i den såkalte dødens gruppe. Og der danka de ut Saudi-Arabia (Newcastle), Qatar (PSG) og et amerikansk investeringsfond (AC Milan). 

Det skal sies at Borussia Dortmund, i motsetning til de fleste andre tyske klubber, faktisk er børsnotert. Det er likevel medlemsklubben som styrer selve fotballklubben. Klubben har snaut 170 000 medlemmer.

Tysk fotball har nemlig et eget regelverk som skal sikre at klubbene er medlemsstyrt, den såkalte 50+1-regelen. Regelen sier enkelt forklart at klubbenes medlemmer må ha flertall i klubben. Slik skal man sikre at fotballens supportere får lov til å være nettopp det; supportere. Ikke reduseres til kunder og konsumenter. 

Borussia Dortmund er en underdog i Champions League-sammenheng, til tross for sin lange og stolte historie. At det nærmest fremstilles som en sensasjon at en klubb av Dortmunds størrelse kan nå en Champions League-finale sier i grunn alt om hvor pengedopa toppfotballen har blitt. 

Motstanderen i finalen er alt annet enn en underdog i en slik sammenheng.

Ingen har flere Champions League-trofeer enn Real Madrid. De er de ubestridte kongene av turneringen. Det er knapt mulig å være mindre David og Askeladd enn Real Madrid i Champions League. Nå er de også ferske seriemestere i LaLiga. Forrige sesong var de den klubben i Europa som hadde størst inntekter. Mer enn Manchester City. Mer enn PSG. De nyter blant annet godt av sponsoravtalen med Emirates, som har prydet draktene som hovedsponsor siden 2013. 

Mye er sagt om klubbpresident Florentino Pérez. Du får ikke høre mange kjærlige ord om ham hvis du reiser Catalonia rundt. Etter at han ble selveste Onkel Superliga har han også pådratt seg resten av supporter-Europas harme. Men han er tross alt demokratisk valgt av klubbens supportere. Real Madrid har ingen privat eier med dype lommer. Klubben eies av de snaut 90 000 medlemmene, eller “socios”, som det heter på spansk. 

Real Madrid er fortsatt først og fremst en fotballklubb i tradisjonell forstand, ikke et kommersielt selskap eller en reklameplakat som skal utnyttes for å vinne politisk innflytelse. 

Det å være en medlemsstyrt klubb er ingen garanti mot vanstyre. Bare spør Barcelona. Det har likevel en enorm verdi at medlemsstyrte klubber fortsatt finnes og kan hevde seg i toppen. De viser at det går an. 

Årets Champions League-finale er beviset på at det finnes en annen vei til suksess. Det er ikke gitt at fotballen MÅ la seg styre av oljestater og milliardærer. Det gir håp for de av oss som syns fotballen er vakrere når den tilhører folket enn når den tilhører rike menn i dress.