Dette kan felle Biden
Studentopprøret i USA minner stadig mer om 68-opprøret. Som definerte en generasjon og kostet demokratene valget. Nå kan historien gjenta seg.
De som har trodd at USA-valget blir avgjort av nåværende kriser, undervurderer amerikansk politikks evne til å skape nye.
I skyggen av Trumps rettsdrama har Biden nå fått sitt eget drama. Og mens Trump konfronterer sine utfordringer daglig og på direkten, har Biden satt seg forsiktig på gjerdet.
Taktikken kan fungere i første akt, men neppe i siste. Til syvende og sist ønsker velgerne seg en som kontrollerer historien, ikke en observatør.
En avgjørende sak
Det er aldri én sak som alene avgjør valg, verken i USA eller i Norge, men denne saken kan bli den mest avgjørende. Det amerikanske studentopprøret er et minefelt, hvor det blir uhyre vanskelig for Biden å tråkke uten at noe går i luften.
Presidenten gjør lurt i å bla tilbake i historiebøkene for å finne veien videre. Likhetene med studentopprøret i 1968 er mange. Den gang var det også protestaksjoner på mange amerikanske universitetsområder. Politiet ble, som nå, flere steder kalt inn av skoleledelsen, med massearrestasjoner og mange skadet som resultat.
Bakteppet var Vietnamkrigen. Forskjellen er at denne krigen ikke føres av USA, og ikke inkluderer en redsel for å bli vervet til tjeneste.
Men likheten er at den er svært upopulær og de menneskelige lidelsene langt overgår de politiske resultatene. Og selv om det denne gangen er Israel som holder i våpnene, leverer USA mange av dem.
Israel-alliert
Samtidig er det kun én aktør som har reell innflytelse på Israel, og det er USA. Så lenge de fortsetter å gi penger og våpen uten betingelser, kan Israel leve godt med at resten av verden både misliker og kritiserer dem, både vurderer og gjennomfører boikott.
Biden er så gammel at han til og med er eldre enn babyboomers-generasjonen, som så lenge har preget amerikansk politikk. Her finner en både Trump, Bush jr. og ekteparet Clinton. Med de sistnevnte som de mest klassiske 68’ere. Mens førstnevnte støttet foreldrenes moralske indignasjon over ungdommenes frie sex, dop og verdier.
Da studentopprøret herjet var Biden, som han selv har sagt, «ferdig med jussen, gift med barn og i jobb». Den eldste presidenten USA noen gang har hatt, var en gang den yngste senatoren, og selv er en del av det etablerte systemet.
Biden er både uten historiske instinkter og uten et enkelt veikart å følge. Om han støtter studentene som protesterer, risikerer han å støte fra seg arbeiderklasse-velgere. Som ikke har akademiske eller økonomiske forutsetninger til å studere, som oppfatter de unge som overprivilegerte og virkelighetsfjerne. Som ødelegger egne og andres studier – og sløser store politiressurser, som trengs mot reell kriminalitet.
Blandede signaler
Staten Pennsylvania alene gir ham to motstridende eksempler til etterfølgelse. I statens primærvalg for Representantenes hus denne uka slo den Israel-kritiske kandidaten Summer Lee overlegent den Israel- og Biden-vennlige motkandidaten.
Samtidig har senator John Fetterman vinket høylytt farvel til merkelappen «progressiv», bokstavelig talt latt seg innhylle i det israelske flagget – og tiltrukket seg flere nye velgere enn han har tapt.
Hva kan en lære av det? Trolig ikke annet enn at en tjener på å si og gjøre det en virkelig tror på i dette spørsmålet – og i all annen politikk. De naturlige instinktene til Biden i denne konflikten er å fortsette sin fem tiår-lange omfavnelse av staten Israel.
Men rådgiverne hans vil trolig fortsette å anbefale en balansegang mellom stadige dilemmaer. Som den mellom arabiske og jødiske velgere, begge grupper som tradisjonelt stemmer på demokratene.
Tape vippestater
Biden kan miste den viktige vippestaten Michigan, hvor 280.000 arabisk-amerikanere bor. Han kan til og med oppleve at New York, hvor 2.2 millioner jøder bor, plutselig blir en vippestat.
Men Trump driver vel ikke engang valgkamp i staten New York? Eller er det ikke det han gjør hver ukedag (bortsett fra rettsfrie onsdager) utenfor Manhattan-domstolen? Og har med det klart å flytte velgere også i den tidligere så demokratdominerte staten.
Republikanernes taktikk i dette spørsmålet er langt enklere. Omfavne Israel litt mer enn demokratene. Og bry seg lite om palestinernes sak. Enkelheten i denne planen gjør det selvsagt ikke gitt at evig uforutsigbare Trump faktisk klarer å følge den.
På et valgmøte i Pennsylvania i april ropte noen av hans egne supportere «Genocide Joe», med referanse til presidentens angivelige støtte til folkemord på Gaza. «Dere tar ikke feil, dere tar ikke feil,» var Trumps svar.
Tilsvarende følte han behov for å rose Hezbollah som «smarte» for å utnytte angrepene på Israel 7. oktober for å angripe en svekket fiende. En opportunist vet å anerkjenne opportunisme, når han ser det.
Studentenes krav
På universitetsområdene er frontene steile, og ingen av partene vil trekke seg. Studentene vil ha innsyn i skolens investeringer, at de som gjøres i Israel trekkes og at suspenderte elever får amnesti. Noen rektorer forhandler, andre ringer politiet. Imens sprer opprøret seg.
Studentene er svært godt organiserte. Det deles ut armbånd i gult og rød, avhengig av om studentene er villig til å la seg arrestere eller ikke. Anklagene om antisemittisme disiplinerer. Talspersonene snakker i hele setninger, slik at alle nyanser kommer med, og de ikke like lett kan redigeres ut av kontekst.
Samtidig blander ikke-studenter seg inn, tross id-krav på universitetene, og en ser at da øker voldspotensialet. Det var heller ikke før studenter og arbeidklasseungdom slo seg sammen at 68-opprøret skjøt fart.
Tilbake til 68
Hvordan ender det hele til slutt? Vel, i 1968 fortsatte studentopprøret etter semesterslutt og inn i det demokratiske landsmøtet i Chicago. Resultatet var en katastrofe. Den demokratiske ordføreren sendte politiet på demonstrantene.
Lov og orden-kandidaten Nixon hadde en lett jobb med spørre hvordan et parti som ikke kunne forene seg selv, ville klare å forene nasjonen. Demokratenes kandidat, Hubert Humphrey, som lenge prøvde å balansere kritikere og forkjempere for krigen, gikk på et klart valgnederlag.
Hvem er lov og orden-kandidaten denne gangen? Utrolig nok mannen som står overfor 91 kriminelle tiltalepunkter og tilbringer store deler av døgnet i retten. Men som bruker resten av tiden på å peke på det han kaller Bidens kaos på universitetene.
Og hvor er demokratenes landsmøte? Igjen i Chicago. Velkommen tilbake til 1968!