De glemte bybarna

I Oslo har vi barn som kaller seg «utebarn». Leilighetene er så små at unge får ikke komme hjem før småsøsken har sovnet. Hvor dagen tilbringes frem til leggetid, må man finne ut av selv, fra dag til dag. 

Utebarna er et bilde på de økende levekårsforskjellene i byer som Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes, Drammen og Fredrikstad. For å nevne noen. 

Mens forskjeller mellom by og distrikt minsker, har det over tid pågått en bekymringsfull utvikling i de store byene. 

Med befolkningsveksten som er ventet i byene, blant annet på grunn av høy tilstrømming av flyktninger, vil utfordringene kunne vokse seg større om vi ikke tar grep. 

De fortjener bedre

I Oslo har man skoler der over halvparten av elevene kommer fra lavinntektsfamilier, og der mange har foreldre med svake norskferdigheter som står utenfor arbeidslivet. 

Arven etter det rødgrønne byrådet i Oslo er en skole der flere elever i levekårsutsatte områder sliter med lesing og regning. Og dette ble forverret av en pandemi som traff beinhardt i de bydelene med barn og unge som trengte felles møteplasser mest. 

Det virker av og til som vi voksne har glemt hvor store byrder de mest sårbare barna, særlig i byene, måtte bære under en toårig pandemi. De fortjener så mye bedre.

Totalt uforståelig

Det vokser opp flere barn i lavinntektsfamilier i Oslo enn det bor i hele Kongsvinger kommune. Dessverre har vi en regjering som virker å tro at en kommune er et mål i seg selv, og ikke et middel for å skape god velferd for alle innbyggerne som bor der. 

Det er påfallende hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet steg for steg har lykkes med å vri ressurser og fokus bort fra å løse de sosiale utfordringene i byene – og inn til subsidier av nye distriktssatsinger. 

«Situasjonen er i ferd med å bli uholdbar»

Eksemplene kan nevnes i fleng: 

Etter en pandemi som traff barn i levekårsutsatte områder knallhardt, valgte Støre-regjeringen å innføre et grendeskoletilskudd slik at alle skoler, uavhengig av antall elever, får 500.000 kroner. 

Det har for eksempel gjort at Osloskolen mistet 93 millioner kroner. Det er 93 millioner kroner som kunne gått til bedre tilpasset undervisning, mer intensivopplæring til de som sliter med lesing og regning, og flere lærere til de elevene i samfunnet vårt som trenger en god skole aller mest.

Samtidig som regjeringen prioriterer store ressurser til gjenåpning av politikontorer i distriktene, slår politiet alarm om økt ungdomskriminalitet og æreskriminalitet i nesten samtlige norske byer. 

I Oslo har antall saker der mistenkte var mellom 10 og 17 år økt med 50 prosent på ett år. I byer som Moss legges hele forebyggende avdelinger ned, fordi ressursene sluses bort fra byene og inn i distriktene. På tross av politiets egne ønsker og kriminalfaglige råd. 

I mange bydeler i Oslo varsles det nå om en økning av barn som lever i hjem med vold og utrygghet. Jeg har besøkt skoler i byen min der barnevernet har mottatt bekymringsmeldinger om en stor andel av elevene. 

Men da regjeringen i statsbudsjettet for 2024 foreslo en ekstraordinær økning til det statlige barnevernet, ble Oslos barnevern utelatt. Det er totalt uforståelig. 

Skaper tilknytning

Og det stopper ikke ved statsbudsjettet. Det mest prekære for byene er boligpolitikken. 

En av årsakene til at Norge foreløpig har lykkes bedre i integreringspolitikken enn Sverige, er at mange har fått en fot inn i boligmarkedet. 

I mange år var det en høyere andel av innvandrere som eide egen bolig i Norge enn snittet for hele befolkningen i Sverige. Det skaper tilknytning til lokalmiljøet og økonomisk trygghet. Dessverre har altfor lite boligbygging i byene resultert i skyhøy boligprisvekst.

– Helt merkelig

Snur ikke utviklingen, risikerer vi at kun de som har foreldrebanken i orden får ta del i selveierdemokratiet. Resultatet er en ond spiral, med opphopning av levekårsutfordringer i enkelte byområder og lavere sosial mobilitet. 

Det aller viktigste vi kan gjøre for å få flere inn i boligmarkedet er å sørge for at det bygges mer og raskere. Den jobben er Høyre-styrte byer nå i full gang med. Håpet var imidlertid at man kunne få drahjelp av staten. 

Etter 2,5 års ventetid la regjeringen frem en etterlengtet boligmelding rett før påske. Det mest konkrete tiltaket som kommunalministeren kunne annonsere, var at Husbanken skal hjelpe flere i distriktene med å skaffe seg bolig. Det er nesten parodisk. 

Urovekkende av Arbeiderpartiet

Prikken over den byfiendtlige i-en kom senest i Nasjonal Transportplan. Alle samferdselsprosjekter knyttet til de store byene var lagt i en skuff. Selv ikke en allerede inngått forpliktelse i byvekstavtaler ville regjeringen prioritere.

Frykter sjokkregning

Broom

Kollektivtransporten flere millioner nordmenn bruker hver dag i byene, var den store taperen. Vi kan i hvert fall trøste oss med at regjeringen bruker hundrevis av millioner på gratis ferge i distriktene.

Det er ikke overraskende at Senterpartiet i sak etter sak kjemper for distriktsseire på bekostning av byene. Det urovekkende er at Arbeiderpartiet, som gikk til valg på mindre forskjeller, ukritisk godtar den utviklingen. 

Du kan ikke bekjempe sosiale forskjeller ved å bekjempe by-satsninger.

Nå kommer snart regjeringen med forslag til et nytt inntektssystem for kommunene. Flere utvalg har anbefalt at de største kommunene må få mer igjen for å håndtere de større sosiale utfordringene og sikre at barn og unge får en trygg og god oppvekst.

Om regjeringen vil snu utviklingen for utebarna, bør det være en no-brainer.